Til Justisministeren

Av

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Da jeg hørte deg snakke på nyhetene om overgripere, og du kalte dem monstre, da du ba barn ta kontakt, og lovet dem hjelp – da tenkte jeg at du også kunne trenge litt hjelp.

Barns lojalitet tar liv. Barnets liv. Og denne lojaliteten, dette båndet mellom overgripere og barn, mellom hemmelighetene som deles, grensene som viskes ut, det er sterkt. Og skambelagt. Sterkere og mer skambelagt enn justisministeren ser ut til å forstå.

Når vi skal hjelpe barn må vi kjenne dem og forstå dem. Forstå det de lever i. Enten det er hjemme eller på nettet. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre. Som med Felicia. Som alltid hadde vondt i magen. 

Moren holdt henne i hånda. På legekontorene var moren den trygge. Både moren og Felicia var alltid pent kledd, hadde rent og pent hår, og var høflige. I legeverdenen var dét en slags usynlighetskappe, hvor kappa setter standarden for spørsmålene fra legen.

«Hva er det med deg da, lille venn?» spurte de flinkeste legene. De travleste snakket bare med moren. Lite visste legene at de samtidig snakket direkte til morens dårlige samvittighet, til skammen hun bar på, til det sårbare barnet moren selv en gang hadde vært, og selvfølgelig – til den de hadde rett framfor seg, den høflig bekymrede moren som stadig kom med et smilende barn med «vondt i magen». Felicia utleverer ingen. Hun vet at moren skammer seg, og er smittet av det samme. Skammen. Og begge visste de at hjemme, der ventet en av grunnene til Felicias magevondt. En overgriper. Som også var en pappa. Den eneste faren Felicia kjenner og har. Han du kaller et monster.

Å være barn handler om mye, også det å tilpasse seg den virkeligheten de lever i. Både hjemme og ute. Når barn lever livene sine i familier med vold og overgrep, så blir dette normalen deres, det de kjenner best. Viktige grenseoppganger viskes ut av voksne barnet har tillit til. Disse barna lever med en grunnleggende utrygghet for det de vet kommer, men aldri vet når skjer – en evig bekymring for det forutsigbare uforutsigbare. Det er utmattende, ødeleggende og skadelig – både på kort og lang sikt. Men barn elsker sine foreldre. Og de tror at voksne er de klokeste, at de har rett, selv når det føles vondt og feil. Barn tilpasser seg, knytter seg til og er avhengige av omsorgspersonene sine, selv om disse også er de som skader dem. Dette, denne kompleksiteten, må vi kunne noe om, for å hjelpe overgrepsutsatte barn slik de trenger at vi hjelper dem.

Selv om det livet, den virkeligheten, som oppleves normalt for barnet, kan oppleves som hinsides det normale for oss som står på utsiden, må vi trå ytterst varsomt. Der har Justisministeren noe å lære. Vi vet at når barn lider, så utfordrer det oss på mange nivå. Det ryster oss følelsesmessig – vi vil så gjerne hjelpe! Og når vi berøres følelsesmessig av historier om vold og overgrep mot uskyldige små, er det lett å miste hodet. Som Justisministeren. Vi som ønsker å hjelpe barn, har en plikt til å sette oss inn i hvordan vi best kan gjøre nettopp dét.

En Justisminister vet mye om mangt, blant annet om byråkrati, om den lange veien og om tiden det tar. Derfor burde hun også vite bedre enn å appellere i affekt til overgrepsutsatte barn, på TV. Veien til reell hjelp for barna vil være kortere med støtte fra tillitspersoner og andre som kjenner dem og deres historier. Hvert barn har sin egen fortelling. Sin egen måte å tilpasse seg, være i livet sitt på. De beste til å hjelpe de utsatte barna er derfor de som kjenner dem. De som møter dem der de og omsorgspersonene lever livene sine. Også jordmødre, helsesøstre, sykepleiere, leger, tannleger, ansatte i barnehager, skoler, barnevern – må rustes med varme, interesse, tid, genuin omsorg, forståelse, kunnskap og kompetanse til å hjelpe barna, der de er. Og, vi må alle lære oss å se bakenfor både barn og foreldres atferd – se bakenfor barns «vondt i magen», høflige bekymrede mødre – og fedre, skam, dårlig samvittighet, eller et plettfritt ytre.

Og det vi alle kan og skal love barn, her og nå, er at vi skal gjøre så godt vi kan. Vi kan si at det vil ta tid, men at vi alltid skal tro på det de forteller. At vi skal klare å skille mellom hva som er vår egen smerte, og hva som er barnets behov. Vi kan love dem at vi setter oss inn i hvordan det er å være akkurat dem – og lytte til alt hva de føler, opplever og trenger. Men vi kan ikke ha en Justisminister som lover dem hjelp på TV – og som kaller omsorgspersonene deres, eller noen de er glad i og knyttet til, for monstre. Med det hjelper vi kun oss selv – og stiller vårt eget behov for å bidra. La oss bli klokere sammen – for barna våre. Også når det utfordrer oss som mest.