Et langt liv for Pushwagner. Et år for barna i barnehagen

Det er onsdag ettermiddag 24. april. Barnehagens fellesrom ryddes for visuell uro og iscenesettes til samling. Rommet kommuniserer at det skal foregå noe viktig, og utgjør en møteplass for barn og voksne. 24 femåringer er ute og leker i vårsolen mens samlingen gjøres klar. Før de gikk ut for å leke har de fått et frampek om at i ettermiddag skal vi samles alle sammen. Vi skal samles om den røde tråden i innholdet vi har vært sammen om dette barnehageåret gjennom prosjektet ”med SANS for KUNST”. Rotakunstnere kaller vi oss gjennom prosjektet, det gir oss en identitetsfølelse. Midt på gulvet står det et lite rundt antikkbord med en hvit duk, friske, fargerike roser i en vase, en mørk herrehatt, et par svarte solbriller, kleenex-servietter og tre lyspærer dekorert med gul maling og glitter, og bilderamme med portrettbilde av den norske samtidskunstneren Terje Brofos - bedre kjent som Pushwagner. Vi har hentet inn rekvisitter fra årsprosjektet som illustrerer symbolikken vi så godt kjenner igjen. Den estetiske symbolikken vi kjenner fordi vi har skapt og gitt den mening sammen ettersom barnehageåret har gått. Faktabøker om Pushwagner, kunstbilder vi har vært opptatt av, en liten handlevogn vi har hatt med oss som forklaring på hvorfor Terje Brofos valgte Pushwagner som sitt kunstnernavn, er satt frem. I høst laget barna egne Rotakunstnernavn som henger på en dokumentasjon på veggen til basen de hører til. Ekte kunstnere har kunstnernavn må vite. Veggene til baserommet forteller hva vi prioriterer, er opptatt av og hva vi er sammen om som gruppe. Der henger også noen av barnas kunstarbeider. Spor av stolthet. Alt etter impulser og ideer fra Pushwagners arbeid. 24 stoler er satt frem i en ryddig formasjon, lerret, høyttaler med nøye utvalgt musikk og prosjektor er klar for å vise bilder og filmklipp fra kunstnerens liv. På stolene ligger Rotakunstnerbrillene som barna laget i august. Rotakunstnerbrillene er prosjektsymbolet vårt. Alle med helt særegne personlige uttrykk. Når vi har prosjektsamlinger og disse brillene er med, henger barna brillene rundt halsen og noen velger å ta de på seg. Tegnebrett, blyanter og fettfarger ligger klare for at Rotakunstnerne etter hvert skal få uttrykke sine tanker og sine følelser. På hver sin måte. Grunnen til at vi måtte samle oss spontant denne ettermiddagen var fordi vår store inspirasjonskilde, som binder oss sammen i et sterkt fellesskap, plutselig er død. Helt på tampen av barnehageåret vårt. Dette må vi ta på alvor. Hele dette hjertet mellom oss. Barna fortjener at vi har hjerte for det innholdet vi holder på med.

”Har du hørt at Pushwagner er død, Christine?” sier flere av barna entusiastisk med stort trykk på ordet død da jeg kommer på jobb tidligere denne dagen. Foreldre vil fortelle oss at de har sett det på nyhetene sammen med barna sine hjemme, og om reaksjonene til noen av barna da de fortalte det. En av guttene valgte å ta på seg penskjorte da han kom i barnehagen denne dagen, to andre barn hadde grått da de fikk høre nyheten. Vi som jobber med femåringene hadde avtalt å gå i sorte klær denne dagen for å hedre drivkraften og inspirasjonskilden vår. Ingen av oss kjente Pushwagner personlig, det var ikke det det handlet om, men det var som om vi måtte vise respekt til fellesskapet vårt. Respekt for Pushwagner som limer innholdet vårt sammen. Døden hans var virkelig litt av en vending i årsprosjektet kan man si. ”Har dere fortalt barna at Pushwagner er død?” fikk jeg spørsmål om. ”Om vi har, vi har hatt minnesamling sammen” svarte jeg som den største selvfølge. Midt i mellom alt vi skal gjøre og burde gjort, finnes øyeblikkene vi trenger.

Jeg tenker på hva slags innhold vi velger å aktualisere for barn, og hvordan gjør vi det innholdet interessant? Hva slags form bruker vi når barna får beskjed om å gjøre seg klar til samling? Som barnehagelærer har jeg med meg mine verdier og holdninger når jeg skal legge rammene for prosjektarbeid og samlinger. Det jeg strever etter er å tillate meg å tenke utenfor de tradisjonelle valgene man ofte kan ta av vane eller tilfeldigheter. Å tenke utenfor boksen. For barn selvfølgelig, men også for voksne. Jeg synes det er så viktig å holde fast på en innovativ rød tråd når man planlegger innhold for barn. Det handler i stor grad om å forstå hvilke verdier som styrer valgene som blir tatt på vegne av barn. Hver dag. Jeg har lenge tenkt på dette hjertet mellom oss. Hjertet mellom barna jeg har ansvar for og meg som profesjonell profesjonsutøver. Å omsorgsfullt planlegge prosjektarbeid slik at barns selvfølelse, identitet, trygghet, deltakelse og involvering blir styrket. Jo bedre man har planlagt rammene for hva barnas oppmerksomhet skal rettes mot, desto mer spontan kan man være. Hva slags meningsfulle møter mellom barn og voksne inviterer jeg til? Hvilke valg tar jeg når jeg skal skape felles referanser og opplevelser i samlinger hvor barn føler seg betydningsfulle? Hvordan gjøres dette innholdet ekte? Hvordan er jeg en autentisk barnehagelærer? Å være en autentisk barnehagelærer handler for meg om at ord og handlinger samsvarer, at verdier og holdninger ligger til grunn for de prinsippene man tror på. For meg handler det om å ha en stolthet til faget sammen med en god dose profesjonell kjærlighet til barna. Evnen til å kunne skape positive nærvær. Jeg vil være en barnehagelærer som inviterer barna inn i et innhold som gjør det begripelig, håndterbart og meningsfullt å være aktør i. Et innhold som er attraktivt å være med på. Et innhold som er så meningsfullt at jeg velger å ta barna vekk fra det viktigste gjøremålet de har i barnehagen, nemlig leken. Et miljø preget av varme, omsorg og innlevelse. Når dialogene og møtene oss imellom gir liv og vitalitet. Ved å berøre både hodet og hjertet kan vi fortape oss i det som skjer.

Jeg er opptatt av at vi må ha en trang etter å lage møteplasser som skaper forbindelser og sammenheng i barnehagens innhold. Dette handler om danning, om å utvikle barns livsmestring og livskompetanse. At barn opplever å høre til flokken, bli inkludert, føle seg like mye verdt, anerkjent og respektert, er avgjørende for deres trivsel i barnehagen. Prosjektarbeid i barnehagen handler om det som har vært, det som er og det som skal bli, og å skape engasjement gjennom en innrammende praksis. Det handler om å følge barnas spor, men gjøre voksne valg i den røde tråden. Vi som jobber med barn må forstå betydningen av barns muligheter til å tenke selv og til å tenke sammen i romslige samspillsmønstre. Relasjonene trenger noe å samles om. Jeg håper at barna vil huske dette barnehageåret ekstra godt. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det vil heller ikke min yrkesstolthet. Det var da Pushwagner ”døde i hjertet vårt” som en av guttene beskrev det. ”Vi har gode minner i hjertet vårt” sa en av jentene og smilte. En annen gutt sa: ”Vi må finne døden til Pushwagner og legge blomster der”. Noe av det som traff meg var dette utsagnet: ”Vi har Pushwagner i hjertene våre fordi vi har jobbet så mye med han”. Barnas erfaring med et menneskets liv som et liv er og skal være. På hvilken måte skaper vi opplevelser av sammenhenger i barns liv i barnehagen? Når barnehagens innhold gjør at vi kan krype inn i hjertene til hverandre. Sammen. Det er litt av et oppdrag.

Inspirasjon