Petters liv – vårt ansvar

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Vi sitter på t-banen på vei til jobb. En 1.klasse velter inn dørene, og ramler en etter en ned på setene.  Læreren også. Før hun reiser seg igjen. Vi blir sittende å følge med på barna – på øynene deres, og hvordan de følger læreren med blikket. Legger merke til hvordan de på ulike vis søker oppmerksomheten hennes, lyser opp når hun ser på dem, legger en hånd på skulderen deres, smiler av noe de sier – før hun beveger seg videre blant dem.

Vi har skrevet om det før – at det å arbeide med barn i barnehage og i skole, er som å være en lystenner. Denne læreren klarte akkurat dette, og det slo oss nok en gang hvor tydelige barn er – hvor lett det er å se at de vil bli likt, sett, være ønsket, og høre til. Ja, hvem vil ikke dét?

Tankene flyter videre, til den første arbeidsdagen sammen i år. Ut i samtalen fant disse ordene plass på notatblokken: Det vil på så mange triste måter alltid være vi som krenker barnet. Hvis vi ikke tar ansvar for det vi ser skjer. Og vi tenkte på Petter, som vi møtte i et av våre mange besøk i barnehagene vi jobber inn i. Vi velger å dele det som en praksisfortelling:

Samlingsstunden er i gang da jeg smyger meg forsiktig inn i rommet. Jeg er på observasjonsoppdrag, og har med meg en liten notatbok. På omslaget er det en nydelig rev. Jeg har alltid likt rever så godt.

Barnegruppen sitter i en sirkel. Rumpene er plassert på merkene på gulvet. Et merke er ledig, for Petter sitter på fanget til pedagogen som har ansvar for samlingen.

Sitter er kanskje feil uttrykk å bruke. Det ser mer ut som hun holder ham fast med beina sine. Han er ikke rolig der han sitter, men ser mer ut som en opptrukken fjær.

De synger «God morgen alle sammen». Men ikke Petter. Han synger «Bæ bæ lille lam» for full hals og overdøver alle, også de ansatte.

Et øyeblikk føler jeg at både barn og ansatte ser på meg. Jeg ser på Petter, som fortsetter å synge. Det hele ender med at Petter må gå på kjøkkenet med en av de ansatte. Men han vil ikke det. Han vil synge. Det blir nesten et basketak for å få ham ut av rommet. De ansatte er røde i ansiktet. Barna er helt stille. Sitter og ser ned i gulvet. Jeg ser ned i boken min og lager meg noen små notater.

Hva er det Petter forsøker å fortelle? Hvordan blir invitasjonene hans tatt imot? Hvem er denne tynne, bleke femåringen som synger med så høy og mørk stemme at flere av barna holder seg for ørene? Hvordan ser hans liv ut utenfor barnehagen? Slike notater skriver jeg ned. I reveboken min.

Så er det måltid. Femåringene skal spise på eget rom. De er seks barn, tre jenter og tre gutter. Petter har mye bevegelse i kroppen. Han vil ikke sitte. Vil ikke åpne matboksen. Det blir krangling ved bordet, og det ender med at han slår Olav, som sitter ved siden av med matboksen. Blodet fosser ut av nesa til Olav, og det blir kaotisk på det lille rommet.

Jeg ser på Petter og han ser på meg. Jeg synes han ser fortvilet ut. Han holder matboksen tett inntil kroppen, og noe forteller meg at han ikke ønsker å åpne den. Jeg hvisker: «Jeg har glemt matboksen min jeg, så jeg har ikke noe mat.» Petter sier: «Jammen jeg kan vise deg hvor kjøkkenet er. Der er det kjøleskap.»

Vi forlater rommet og lydene og blodet og gråten. Den ansatte nikker anerkjennende til meg.

På kjøkkenet titter vi inn i kjøleskapet. Der ligger det fiskekaker som jeg tenker sikkert skal være fredagsmat. Jeg tar en kjapp vurdering om vi kan forsyne oss av disse. Petter ser på meg, og jeg sier: «Jeg har lyst på fiskekake, jeg. Har du?»

Det blir helt stille.

Så åpner han matboksen. Det er en liten skorpe der: «Jeg fikk ikke noe mat i dag. Og så vil jeg ikke at de skal si noe til mamma fordi hun blir så sinna på meg når jeg kommer hjem, og det gjør så vondt.» Han tar hånden bak på ryggen.

«Du kan også få fiskekake», sier jeg. «Og det bestemmer jeg. Hvis det er noen som blir sinte for det, så er det meg de skal snakke med. Ok, Petter?»

Petter er veldig sulten, og etter tre brødskiver og tre fiskekaker tenker jeg at han er mett, men han ønsker seg en brødskive til med fiskekake. Jeg har observert at den siste delen av brødskiva var vanskelig å få ned … Så jeg tar en sjanse og sier: «Jeg tror kanskje du er mett, men er det sånn at du har lyst til å sitte her og prate litt mer her med meg?»

Han klatrer opp på fanget mitt. Gir meg en klem. Og så kommer fortellingene. Om den siste gangen han så pappa. Han hadde fått låne mobilen hans. Om at han ikke visste hvor pappa var og at pappa var sinna på mamma. Og at mamma var sinna på pappa. Og mamma var nesten alltid sinna. Og hadde høy stemme. Også hvordan han var sulten når han la seg, og ikke kunne si noe fordi da kunne det hende at han ikke fikk sove. Eller at han fikk mareritt. Og så at han bare ville være i skogen og klatre i de store trærne. Fordi han var skikkelig god til å klatre. Helt i toppen av trærne. Stemmen er lav – han hvisker.

Jeg kjenner kroppen hans blir tyngre og tyngre før det blir helt stille, og jeg skjønner at han har sovnet.

Jeg blir sittende med så mange følelser som stritter i alle retninger. Takknemlighet og fortvilelse.

En av de ansatte kommer inn på kjøkkenet. Stopper opp og ser på oss, og sier: «Hva har du gitt han, ‘a?»

Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Men inne i meg tenker jeg «tid» og «oppmerksomhet». Og en liten stund uten kjeft, korrigering og bråk.

Når han etter hvert våkner, snur han seg og sier: «Kanskje du kan være tanta mi? Du kan jo skrive navnet mitt i reveboka di, sånn at du ikke glemmer meg?»

Vi kan bare håpe at Petter fikk seg selv tilbake, opplevde seg selv, på en ny måte denne dagen – i møte med kunnskap, tid og lytteevne. At et lite lys ble tent i ham, der, da. Og at det brenner videre – lenge!

Fordi det vil nemlig på så mange triste måter alltid være vi som krenker barnet, hvis vi ikke tar ansvar for det vi ser skjer. Og blant annet derfor arbeider vi daglig med barns rettigheter – og for at pilotprosjektets* ressurspersoner i barnehagen skal være en ressurs og lystenner, både for barna og for resten av personalet. Vi kan alle trenge litt hjelp mot husblindhet – og noen må være de første inn i alle rom. I hver eneste dag på jobb i barnehage og skole ligger en forpliktelse, om bevissthet overfor hvilket enormt ansvar det er å være profesjonelle omsorgspersoner. Så ved å løfte blikket sammen kan vi forhåpentligvis samle krefter – og bli en tydeligere stemme på vegne av barna våre.

Er dere med?  

*Psykisk helsefremmende mennesker og miljøer