FRA INNSIDEN: I minefeltet

Ikke spør hvilken metode du skal bruke. Spør deg selv om hvor godt du kjenner deg selv.

av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder

Mens vi venter i spenning på at ny Rammeplan skal komme, har jeg gjort meg noen refleksjoner rundt noe jeg lenge har vært opptatt av. I høringsutkastet står det blant annet at ”Barnehagen skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep og vite hvordan den kan forebygge og oppdage omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Personalet skal kjenne til opplysningsplikten til barnevernet.”

Vi vet at barn utsettes for vold og overgrep. Tallenes tale er tydelig. Men fra å vite og kjenne til tallene, til å ha et bevisst forhold til det – i en hel barnehage – dit tenker jeg at det er en lang vei å gå. Fordi hver og en av oss har en vei å gå. Jeg skal prøve å si litt om hvorfor og hvordan videre.

Vi hadde delt den siste timen, og var begge på vei ut av kontoret. Studenten gikk foran meg, snudde seg plutselig brått, så på meg og sa:”Nå som vi har snakket om dette, skjønner jeg plutselig hvor mye jeg ikke kan og vet!” Og, det var jo slett ikke slik at denne studenten aldri hadde hørt eller lest om overgrep mot barn før. Men likevel – én time med et par filmklipp fra Youtube, litt tegning og forklaring, satt inn i en faglig kontekst – var det som skulle til for at denne studenten ble bevisst sin manglende kunnskap og kompetanse.

Jeg jobber nemlig selv i barnehagen som styrerassistent tre dager per uke. Jeg snakker ofte med studenter fordi vi er praksisbarnehage for barnehagelærerstudenter, og vi har derfor flere ganger i året og over ulike tidsperioder, to eller flere studenter hos oss. Jeg snakker med studentene om overgrepstematikken fordi jeg har skrevet bok om emnet, boken Sårbare barn i barnehagen, den lille boken om de store svikene (2014) [1] – men også fordi jeg vet at studentene tidlig i studieløpet bør introduseres for hvor tøft og følelsesmessig utfordrende det kan være både faglig og etisk når det stormer som verst rundt dem – og inni dem. Det krever aller først bevisstgjøring – og deretter, mye hardt arbeid for å skape en indre trygghet og forståelse.

[1] Boken er på pensum i 1.klasse, barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold.

Jeg skriver om dette i boken min også. Om det vanskelige. Om at når vi kjenner de berørte, barna og foreldrene, eller en kollega – så utfordrer det oss i mange lag. Vi blir utfordret profesjonelt, etisk, medmenneskelig og personlig. Vi blir stresset. Og hvis vi da ikke er klar over hvordan slike påkjenninger påvirker hjernen vår og preger de valgene vi tar videre – da blir risikoen stor for å handle feil. Uakseptabelt stor.

Det er nå flere år siden jeg hørte det første gang, og jeg husker det gjorde stort inntrykk på meg. Psykologspesialist [1] Mogens Albæk sa at vi må slutte å spørre fagfolk hvilken metode de bruker, men heller spørre dem hvor godt de kjenner seg selv. Fordi det er de ansatte som er selve verktøyet. For meg endret dette måten jeg våget å håndtere både egne og andres utfordringer på.

Det krever øvelse å bli en god hjelper for de yngste. Det krever øvelse å ha et bevisst forhold til vold og overgrep mot barn. Bevisstgjøring er en tidkrevende prosess. Det er ikke en kortvarig engasjert, opprørt, rystet tanke om noe vi bare skal kunne noe om, noe som skjer i andres virkelighet et annet sted eller i en annen barnehage. Dette skjer, kommer til å skje, eller har allerede skjedd med barn i din barnehage. Spørsmålet er hva gjør du med det?

[1] Tidligere fagsjef og psykologspesialist ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, nå psykologspesialist hos Bufetat.

Bevisstgjøring krever kunnskap, nærhet. Det krever at du våger å berøre, og la deg bli berørt, og det krever som Albæk sier det – at du kjenner deg selv. Forfatter Vigdis Garbarek skrev det slik en gang: Lær alle dine sider å kjenne, så styrer du dem, og ikke de deg. Poetisk formulert om evnen til å overstyre instinktene våre i møtet med følelsesmessige utfordringer.

Jeg har altså primært en kjempejobb å gjøre bare med meg selv. Og i barnehagen vår er jeg én av 20 ansatte og der vi sammen med alle barna utgjør – nettopp barnehagen. Så, hvordan kan denne barnehagen - og hver og en av oss -ha et bevisst forhold til en utfordrende og kompleks tematikk som omsorgssvikt, vold og overgrep? 

Jo, ved å begynne med oss selv.

Jeg tror det er litt slik som studenten vår utbrøt – at vi ikke blir skikkelig bevisst vår manglende kunnskap og kompetanse før vi har erfart, lest, diskutert og øvd.

Å ha et bevisst forhold til må her handle om å inngå en forpliktelse. Denne forpliktelsen må dog være personlig. Fordi dersom alle – altså barnehagen skal ha et bevisst forhold til overgrepstematikken, så vil det nok i stor grad konkretiseres gjennom føringer, veiledere, retningslinjer og metoder. Og selvsagt – det er grunnleggende å vite om opplysningsplikten, om hvordan skrive en bekymringsmelding, om hvem du skal kontakte når osv, men – det er også hva jeg vil kalle overflatekunnskap, og noe som kun hjelper deg et lite stykke på vei. Fordi når du som ansatt en dag står midt i dette tverrfaglige og tverrdepartementale minefeltet, når kolleger, foreldre, og det utsatte barnet, alle uttrykker sine behov, tett på deg – da trenger du mer enn noe annet å kjenne deg selv. Godt.