FRA INNSIDEN: Hva er det med han og pinner? En hyllest til livet i leken.
/
av Merete Mortensen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder
Erik er 2 år. Han er en veldig opptatt kar, «forsvinner» liksom litt for oss i fellesskapet, der han holder på med sine gjøremål på sidelinja. Som en traust arbeidskar går han frem og tilbake og frem og tilbake, alltid slepende på de lengste spadene, på moppen eller et kosteskaft, enten foran seg eller bak seg. I samtale med Eriks mamma får jeg vite at han liker å støvsuge. Det kan kanskje forklare valget av langskaftede leker og ting?
Dag etter dag «støvsuger» han med spader og mopp og koster. Men så en dag skjer en forandring. Spade, mopp og kost er byttet ut med en pinne, en lang skogspinne. Jeg blir fort oppmerksom på Erik og pinnen hans da pinnen har nærmet seg noen barn som sitter i sandkassa og leker. Jeg ser at han pirker borti dem, og jeg ser og hører at de ikke vil bli pirket borti med en pinne. Erik blir tilsnakket av både dem og meg, men han legger ikke bort pinnen av den grunn, han bare fortsetter å jobbe på. Flytter seg til et nytt «objekt». Her må vi følge med …
Så en dag legger jeg merke til at pinnen lager lyd. Høy lyd! Jeg skvetter til, for det er en slik monoton, hard lyd som skiller seg ut fra det ellers så melodiske miljøet. Hva er det han holder på med? Jeg legger merke til at han holder seg til veggene, dørene, huskestativet og gjerdet, og jeg legger merke til at pinnen heves opp og ned i et musisk samspill med ham som «instrument». Han har rynker i pannen og er veldig konsentrert og omstendelig i sine gjøremål.
Jeg begynner å ane konturene av en fortelling. Samme ettermiddag forteller jeg mammaen til Erik hva jeg har sett, og lurer på om hun kan fylle inn noe for meg. Jeg er ikke kommet halvveis i fortellingen før hun smiler og humrer. Hun kan fortelle oss at han mest sannsynlig høytrykksspyler, akkurat det samme som de gjør hjemme nå for tiden. Du vet, vårens mange gjøremål, som terrassevask og husvask. Ja, jeg hadde en anelse.
Dagene går, og uansett hva vi holder på med av små og store prosjekter, kommer Erik og høytrykksspyler litt. Når jeg kommenterer handlingen hans, hører jeg at høytrykksspylelyden eskalerer og bevegelsene blir større.
Disse handlingene tolker jeg som et «ja, jeg høytrykksspyler». Jeg legger også merke til at det er spesielt én gutt som observerer ham med granskende blikk, og jeg legger merke til at det ikke er like konfliktfullt rundt ham lenger. Andre barn er tvert imot begynt å spørre hva han holder på med, og når jeg forteller, er det ikke alle som vet hva en høytrykksspyler er for noe. For noen skaper det mer mening å snakke om en vannslange. Det er et ord de kjenner til og som skaper mening.
Så en dag legger jeg merke til enda en ny forandring. Jeg hører ikke bare de samme grove, monotone, langtekkelige høytrykksspylelydene. Det er kommet inn noe annet pussig … en pause etterfulgt av noen hakkende stakkato lyder. Jeg blir veldig nysgjerrig og undrende. Denne lyden kjenner jeg igjen. Hjemme rundt middagsbordet den ettermiddagen dreier samtalen seg om høytrykksspylere. Jeg trenger mer informasjon. Jeg vil vite mer om hvordan en høytrykksspyler virker. Mannen min tipper at han ikke bare spyler, men at han antakeligvis også pumper. Jeg lurer på hvorfor en høytrykksspyler pumper, og får vite at når man pumper, er det fordi det er kommet rusk i maskineriet, og når det er rusk i maskineriet, faller vanntrykket. Med svakt vanntrykk er det ikke rare vannstrålen som kommer. Derfor må vanntrykket bygges opp på nytt, eller, for å sitere Eriks kropp, hakke seg opp i lange drag for å bli kvitt rusket og bygge opp nytt vanntrykk. Jeg går fra middagsbordet med større kunnskap om høytrykksspylere, og jeg går fra middagsbordet litt satt ut og imponert over hva den gutten har fått med seg. Dette er jammen avansert!
Moren blir også veldig overrasket og imponert. Hun synes det er så stilig at han har fått med seg disse detaljene rundt denne arbeidsoppgaven, og at han fortsatt holder på. De ser ikke så mye av dette hjemme akkurat nå, for vårens høytrykksspyling er over. Men i barnehagen, derimot, der ser vi at fortellingen lever og vokser videre. Sammen legger vi brikkene og forstår mer. På den måten står vi støtt og hele i forståelsen av Eriks perspektiv.
Vi har sett disse fortellingene før fordi de er en del av det trivielle hverdagslivet, de er en del av en utviklingskurve, de er en del av, eller årsak til, vår måte å organisere oss på og ofte grunnlag for rutinene våre. Ja, de er en del av noe vi er sosialisert inn i. Vi må gå bak mengden av betydninger og forståelser, fordi de preger våre beslutningsprosesser og handlingsvalg. Vi må kreve av oss selv og andre at vi tar oss tid til virkelig å forstå hvorfor vi velger som vi gjør.
Derfor har jeg blitt stadig mer nysgjerrig på hvordan den sosialiseringen vi tilbyr, ser ut. Jeg går på oppdagelsesferd i egen praksis og i meg selv. Ikke minst handler det om å sette ord på egen praksis, fordi pedagogikken vi skal utøve, ikke forteller oss nøyaktig hva vi skal gjøre, men snarere tar utgangspunkt i ansvaret for å skape meningsfulle møter med barna.
Hvordan er det meg deg og din tålmodighet? Dersom du må spørre deg selv hvor spennende og mangfoldig en skogspinne kan bli, er ikke den tålmodigheten som jeg sikter til, til stede. Men dersom du ikke ser det «samme» når du ser det samme − som skogspinnen som lever sitt eventyrlige liv i Eriks hender − ja, da er vi samstemte. Det er denne tålmodigheten vi bør bestrebe oss på å finne i oss selv. Denne tålmodigheten kan hjelpe oss til å tenke mindre generelt. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det ville være en katastrofe for menneskeheten om de generelle fortellingene får forrang.
Jeg blir derfor så glad for å møte et barn som Erik, som er så insisterende og tvinger meg til ikke å bagatellisere hans fortelling og bli for generell. Han fikk meg til å gjøre mer enn å følge en generell impuls, han fikk meg inn i fortellingens egenverdi der hans liv faktisk utspilte seg. Ja, han fikk meg til å tvile på meg selv og mine vurderinger, og nettopp derfor føler jeg meg mer helstøpt etter slike møter. God barnehagedag og lenge leve leken!