FRA INNSIDEN: Å måle det som ikke kan måles

Av Sigurd Stubsjøen

Psykolog, foredragsholder & forfatter

Som psykolog lar jeg meg forundre over alle utspillene om viktigheten av å måle ulike sider ved barns utvikling. Det er ikke lett å måle et barns språklige utvikling dersom man kun fokuserer på antall ord. Språkutvikling er avhengig av mange sammenfallende faktorer som er gjensidig avhengig av hverandre. Å telle antall ord er på ingen måte ensbetydende med fremtidig pedagogisk suksess.

Vi vet at hjernens utvikling er avhengig av sosial interaksjon. En mor som smiler og blunker med øynene, vil oppdage at hennes 3 måneder gammel baby imiterer henne. En far vil passe på at når han kaster sitt barn opp i luften, vil det være akkurat passe høyt slik at 3-åringen ler med skrekkblandet fryd. Det er helt subtile, men grunnleggende ting i samspill med barn. En barnehageansatt går automatisk ned på kne for å møte Petter på 5 år med anerkjennelse og forståelse. Vi er mennesker sammen med mennesker.

Det disse tre situasjonene har til felles, er at vi ser at kommunikasjon er tunet inn på det ikke-verbale. Det er ikke lett å måle dette, men er allikevel viktig for språkets utvikling og et barns emosjonell intelligens. La meg understreke at uten slik ikke-verbal kommunikasjon vil barnet ikke få en sunn utvikling. På dette stadiet danner vi grunnlaget for selvinnsikt, selvregulering, empati, selvtillit og sosial kompetanse.

Når barnet føler seg sett, ivaretatt og opplever en trygg og positiv interaksjon, kan det vokse seg sterk og få en sunn selvfølelse om at det er verdt å bli elsket. For et barn er det å bli sett og ivaretatt som gjødsel for all fremtidig læring.

Min bekymring er når fokuset på det målbare overskygger det relasjonelle mellom menneskene. Ved å ha en slik tilnærming bli det en årsak–virkning-tenkning. En lineær forståelse av noe som ikke engang kan forklares når du står midt i situasjonen. Moments of meeting, kaller Stern det – møteøyeblikkene mellom menneskene som er den beste medisin for å binde hjernestrukturen sammen.

Bare fordi man måler noe, er ikke dette et automatisk bevis på en antatt årsak–virkning-sammenheng. Innenfor sosial vitenskap kalles dette for validitet – er det sant at vi måler det vi ønsker å måle?

Et annet problem med å måle er reliabilitet eller hvor pålitelig er måleinstrumentet ditt. Vi vet at barn har en ekstremt utviklet evne til å svare det de tror den voksne vil at de skal svare, uten nødvendigvis å forstå hva de svarer på. Barn forstår på et ubevisst plan hva voksne tåler å høre. Er dette noe som skal måles mon tro?

Som psykolog møter jeg daglig mennesker som har brister i relasjonene til menneskene rundt seg. De kan ha et godt utviklet språk uten å vite hvordan de skal bruke det i ulike sosiale sammenhenger. Mange har skåret høyt på karakterskalaene og kan for andre virke tilsynelatende velfungerende og lykkelige, men de har et tomrom inne i seg som aldri har blitt fylt med møteøyeblikk og opplevelser av å være verdt noe. De har ikke fått erfaringer med å bli sett, kastet opp i luften eller møtt med et anerkjennende blikk. Antall ord er der – absolutt, men tomrommet er nesten til å ta og føle på og det overskygger det verbale som blir taust. Og det er en skremmende opplevelse for et menneske som ønsker å være i relasjoner til andre.