FRA INNSIDEN: Vår egen verste fiende?
/
Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder
Årets første uke er snart over. For oss som arbeider med og for barns beste har dette vært en tung uke. Samfunnets og de voksnes ansvar er konstant, hjemme eller ute, og i barnehage eller skole – og vi har alle nok en gang sviktet. I Velferds-Norge skal i teorien en liten landsby av kompetente mennesker kunne stå klare med kunnskap og handlekraft når barn lider, både i og utenfor hjemmet. Praksis viser oss at vi har en lang vei å gå.
Som lærere og ansatte i barnehage og skole er vi forpliktet til å være rollemodeller i den verden vi bringer videre til barna våre. Det er ingen barns ansvar å tone seg inn på de voksne, det er omvendt – det er alle voksnes ansvar å tone seg inn på barna. Det er så enkelt som at det du møter, lærer og erfarer som liten, eller stor, er noe du i en eller annen form tar med deg videre i livet. Da er det spesielt viktig at det du møter er så bra som overhodet mulig.
Vi må derfor være bevisste på enhver form for ukultur, hjemme eller ute. Hvordan snakker vi med hverandre? Hvordan snakker vi om hverandre? Og hva sier vi om de som ikke sitter rundt bordet sammen med oss? Barnehage og skole bør være alle barns frisone: under profesjonell omsorg skal ingen ukultur kunne sette preg på barnas hverdagsliv.
Derfor kan heller ikke vi som arbeider der omtale barnehagen som et sted der vi passer barn, vi kan ikke si at er det så nøye da, og vi kan heller ikke hevde at de fleste barn tåler en trøkk, det har de ikke vondt av. Barn har mye vondt – og de har vondt av mye. Som oftest er det de voksnes feil. Ikke minst er det alltid de voksnes ansvar.
Barna viser oss det hver eneste dag. Å være profesjonelle omsorgspersoner for de yngste barna våre er en ekstremt viktig jobb. Kanskje den viktigste noen kan ha. Redaktør Per Anders Madsen avslutter gårsdagens (06.01.16) kommentar i Aftenposten med å peke på nettopp de voksnes omsorgsansvar. Det er aldri andre barn som har ansvar for at barn har det bra – det er voksne mennesker, foreldre, samt ansatte i skoler og kommuner som har dét, sier han. Og ansatte i barnehagen, sier vi. Vi må nemlig til enhver tid ha klart for oss målet med å jobbe i barnehage. Hva er det vi driver med og hvilke rettigheter er det barn i barnehagen har? Først når vi har et bevisst forhold til barneperspektivet, blir barnehagen barnas barnehage – og deres frisone fra voksnes tankeløshet og ansvarsfraskrivelse. Konformiteten er en mektig kraft, og derfor er kulturen i personalgruppen så avgjørende for barns trivsel. Albert Schweitzer fikk Nobels fredspris i 1952. Han beskriver det som vår plikt som mennesker å møte andre slik:
Etikk består i den indre trang til å møte all vilje til liv. (…) Det gode er å opprettholde og fremme liv; det onde ligger i å tilintetgjøre eller hemme liv.
Vår oppgave som profesjonelle omsorgspersoner er å fremme liv, ikke hemme det.
Ifølge Hannah Arendt er vår menneskelighet en øvelse i å leve, og det er ved å ta del i det menneskelige fellesskapet at individet finner frem til seg selv, ikke gjennom å frigjøre seg fra det. Barnehagen er et slikt menneskelig fellesskap hvor barnet kan finne frem til seg selv. De barnehagene som virkelig lykkes og driver god pedagogisk praksis med høy kvalitet, har nettopp dette langt fremme i bevisstheten.
Men det er forskjell på barnehagekvalitet. Det er forskjell på hvordan ansatte tar inn over seg ansvaret de har i jobben som profesjonelle omsorgspersoner. Vi ser at det kan være ukulturer i barnehager, hvor ansatte er mer opptatt av å fremme voksenperspektivet enn barneperspektivet. Vi ser at personlig synsing i ulike situasjoner er det som preger hvordan barn omtales, og ikke faglig argumentasjon med barnets beste som utgangspunkt. Uten stolthet, bevissthet, ansvar og ydmykhet i profesjonsutøvelsen, står vi i fare for å bli vår egen verste fiende. Og dermed også barnas.
Og slik kan det ikke være når vår oppgave som profesjonelle omsorgspersoner er å fremme liv, ikke hemme det. Vi mener tiden er mer enn moden til å ta oss selv i nakken og ta inn over oss igjen og igjen at det er oss det kommer an på.
La det være ditt nyttårsforsett om du vil.