FRA INNSIDEN: Kjærlighet og skam i hverdagen.
/
Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder
Aristoteles fremhevet at det gode liv handler om å ta ansvar for hva slags menneske vi er ved å ta kloke og reflekterte beslutninger. Det krever at vi tenker gjennom både vår egen væremåte, hvordan vi påvirker menneskene rundt oss og våre egne handlingsimpulser. Mange ganger forundres vi over valg som blir tatt på vegne av barn. Valg som fører til at barn påføres bitemerker på sjelen på grunn av voksnes mangel på innsikt og bevissthet om de valgene de tar. Ja, for det er faktisk valg som blir tatt. Vi mennesker har mulighet til å stoppe opp og tenke over at det er mulig å gjøre ting annerledes. Selv om det ikke alltid oppleves slik. Vi kan ikke snakke om omsorg og kjærlighet uten også å snakke om skam. Skam kan i prinsippet utløses av alt som måtte forstyrre vår interesse og glede, skriver Berg (2012) i sin artikkel om skammens kompass. Fordi skammen rammer oss ikke når vi er kalde eller likegyldige, bare når vi bryr oss om noe eller noen (s.362) Slik knyttes skam til omsorg og kjærlighet.
Han var stor for alderen, men likevel nesten usynlig. Fire år var han, og like mange år hadde nå gått med til å tilpasse seg livet der hjemme – og snart ville han være helt usynlig. I barnehagen var han et uproblematisk barn, et barn som kategoriseres som snill, grei, føyelig – en som alltid gjorde som de voksne sa. Ingen grunnet over det. Det var nok av de barna som ropte og skrek om oppmerksomhet på ulike vis – ingen hørte hans rop om hjelp. Fordi han var snill, grei og føyelig. Det var hans måte å be om å bli sett. Og hørt.
Hjemme reddet den delvise usynligheten ham fra både slag og kjeft. Hvis han var stille og snill, så fikk han være i fred. Hvis han, i et svakt øyeblikk, ble synlig – følte moren øyeblikkelig at hun mistet kontrollen over sitt allerede uoversiktlige liv. Han var en brikke i morens puslespill, et puslespill som aller mest handlet om hennes overlevelse. Ikke hans. Han var blitt en del av det hun trengte kontroll og oversikt over, slik at i alle fall noe virket fint. Utad.
Skam er en av grunnemosjonene våre og kommer i mange forkledninger. Skamfølelsen får vi når vi får en opplevelse av at det er noe galt med oss selv, og dette knytter vi mer til personligheten vår enn til handlingene vi har gjort. Vi blir dermed en del av denne følelsen, og klarer ikke skille mellom personlighet og handling. I eksemplet over handler det om at moren kommer til kort – fordi morens smerte og overlevelse omgjør barnets generelle livsytringer til en skambelagt følelse. Barnet blir sint, glad, urolig – mor blir opprørt og kjefter. Kanskje opplever hun selv at hun setter grenser for barnet sitt. Ofte kan vi likevel se at grensesettingen handler mer om den voksnes behov og tålegrense, enn om å veilede barnet.
En viktig del av det å være voksen sammen med barn handler om å sette grenser. Men vi må forklare hvorfor grensene settes og gi gode alternativer til hvordan vi kan gjøre ting og hvordan vi kan være sammen med andre. At vi som voksne er bevisst på at denne grensesettingen kan vekke skam hos barnet er viktig kunnskap å inneha. Det er alltid mulig å sette grenser med varme. I eksemplet under vises dette gjennom en mer allment kjent situasjon.
Vi har alle hørt dem en stund. Mor og barn – i en høylytt diskusjon om vårens første is. Mor har prøvd den fornuftige veien, med middag først. Et elendig forslag, i følge treåringen. Begge har nok oppdaget at de blir lagt merke til. De ser seg kjapt rundt, og den yngste skriker nå skuffelsen sin ut over hele butikken. 1-2-3-4-5-6. Brått stopper hylingen, og barnet prøver å finne sin mors blikk. Selv stillheten holder pusten. Mor på sin side kikker seg fortsatt rundt, og møter blikket til en av oss. Den utvalgte prøver å smile oppmuntrende – først til henne, så til barnet som fortsatt leter etter sin mors blikk – som for å si: Jeg ser dere begge, jeg forstår dere – og jeg ønsker ikke å gjøre denne situasjonen verre for noen av dere.
Så blir det håpefulle øyeblikket ettertrykkelig knust i det en travel fremmed strener forbi. Henvist til moren slenger vedkommende fra seg følgende: ”-Hun burde skamme seg, stå sånn å skrike midt i butikken!”
I løpet av en knappe femsekunders sekvens slenges et ”skam deg!” av gårde fra den fremmedes munn, og rammer først moren, hardt. Mor føler seg dum. Og hun føler seg kritisert, gjennom at barnet blir kritisert. Hun får følelsen av at hun ikke strekker til – av at hun ikke har kontroll på sitt eget barn. Deretter, nylig offentlig irettesatt av en ukjent, møter moren endelig treåringens blikk og sier høyt: Hørte du hva damen sa? Sånn er det ikke lov å oppføre seg i butikker! Barnet ser ned. Føler seg dum. Føler at det er hennes skyld at moren nå er flau. Og skammer seg.
Skam kan vekkes i barnet når det avbrytes i noe interessant eler spennende, eller når det blir latterliggjort eller mislykkes skriver Schjelderup (2015). Når barnet skammer seg så blir det opptatt av å blidgjøre den voksne, i stedet for å vise empati eller prøve å forstå situasjonen og sin egen rolle. Schjelderup peker også tydelig på barnets perspektiv: Skam er en så overveldende følelse at det hindrer barnet i å tenke klart og å ta innover seg andres perspektiv – fordi barnet føler seg blottstilt, ydmyket og krenket (s.46).
August Comte (1798-1857) laget et nydelig ord; altruistisk. Dette litt rare ordet er det motsatte av egoisme og bør ligge under huden på alle voksne som har barn i sine omgivelser. Å være uselvisk og ha offervilje til å forsvare barnas integritet. Det kan være et bevisst valg du tar på vegne av barn og deg selv, og selv om det kanskje vil sette deg i situasjoner der du selv føler deg skamfull fra tid til annen, vil det trolig være veien til det Aristoteles fremhevet som det gode liv. Det gode liv som varer i generasjoner.