FRA INNSIDEN: Om de yngste barna og kjærlighet
/
Av Ida Blichfeldt
Foran meg står Lars. Lars er 2,5 år og har i en lang periode vist mye sinne. Sinne som også har gått fysisk utover andre barn. Jeg forsøker med all min velvilje å forstå hva som utløser sinnet og nå frem til ham. Hvordan kan jeg forklare Lars at han må sette ord på frustrasjonen sin fremfor å dytte? Det føles som om jeg ikke når frem til han, og håpløsheten gir seg tilkjenne når situasjonen gjentar seg atter en gang uten at jeg vet hvordan jeg skal løse det.
Jeg jobber på småbarnsavdeling og har mange tanker knyttet til kjærlighet og de yngste barna. Hva betyr kjærlighet i denne konteksten? Jeg er fristet til å si at det betyr alt. Gjennom nyere forskning vet vi at det er en kobling mellom barnets erfaringer med kjærlig nærhet og barnets hjerneutvikling og nervesystem. Hjerneforskeren Allan Schore har vist at hjernen til barn som lever under omsorgssvikt faktisk ser ulik ut fra hjernen til barn som møtes med kjærlighetsfylte blikk. Den er betydelig mindre. (kilde: http://www.allanschore.com). Men viktigheten av at et barn skal føle seg elsket, handler om mange komplekse samhandlinger som vanskelig lar seg måle.
Jeg tror at når et barn føler seg elsket, påvirkes etableringen av selvfølelsen, forståelsen av hvem jeg er i verden og opplevelsen av egenverdi. Fundamentet legges i barnets første leveår, hvorav de fleste barn i dag tilbringer store deler av i barnehagen. Vi vet også at barna speiles i det de møtes med, og et barn som opplever kjærlighet vil selv være i stand til å gi kjærlighet. Derfor blir det avgjørende at jeg som ansatt på en småbarnsavdeling må se og handle med kjærlighet.
Et barn har skubbet borti ham med et uhell, og Lars svarer med skrik av hjertens røst, og et returdytt som får det andre barnet til å ramle. Lars er rasende, og jeg klarer ikke roe ham. Vi ser på hverandre i fortvilelse. Akkurat da slår det meg; jeg ser ham med feil blikk nå. En bølge av varme brer seg i kroppen min når jeg SER barnet som står foran meg. Jeg løfter den sprellende gutten forsiktig opp, og vi går inn på et rom der vi kan være alene litt. Jeg setter ham på fanget mitt, godt inntil meg, og legger armene rundt ham. Han lener hodet mot meg. Det kjennes som den lille kroppen smelter, og han gråter noen tårer. Pusten hans blir rolig, og vi sitter sånn sammen en liten stund, før han tar hånden min og vender tilbake til de andre barna med et smil om munnen. Av en eller annen grunn nådde vi inn til hverandre. Det utgjorde forskjellen.
Når jeg handler ut i fra kjærlighet, så handler jeg fra hjertet. Da lar jeg meg berøre. Da SER jeg barna, uten at de tillegges egenskaper de ikke har. Da ser jeg ikke en 2-åring i trassalder, men et barn som er i utforskning og utvikling, og som med hele seg forsøker å si Her er jeg! Se meg! Hør meg!
I den lille praksisfortellingen var det valget om å se med kjærlighet som muligjorde møtet mellom Lars og meg. Når jeg var i min egen frustrasjon kunne jeg ikke se Lars tydelig. Men når jeg valgte å se med et nytt blikk, da nådde han inn til hjertet mitt. Og jeg kunne nå frem til ham. Det Lars trengte var ikke rasjonelle forklaringer og formaninger som her i barnehagen slår vi ikke. Han hadde behov for å reagere på det som skjedde og ba på sin måte om å bli sett og møtt. Løsningen på situasjonen krevde ikke mer enn et fang og dyp, ektefølt tilstedeværelse. Det var jeg som hadde kommet til kort de andre situasjonene – ikke Lars. Det var ikke Lars som skulle forandres, det var min oppfattelse av situasjonen som trengte en endring. Det er alltid den voksnes ansvar.
Det er altså helt avgjørende å være tonet inn på barnets følelser og møte barnet med nærhet og tilstedeværende. Det handler om et tilgjengelig fang, gode hender og en varm stemme. Det handler om å sette trygge rammer med et ønske om å ivareta barnet og hjelpe det på vei. Det krever kunnskap og innsikt om hvor sensitive ogkompetente de yngste barna er, og ydmykhet i forhold til hvor stor definisjonsmakt vi har som voksne. Dette krever mer enn teoretisk forståelse, samtidig som det fordrer enorm evne og vilje til å være en anerkjennende omsorgsperson som setter egne behov til side. Teori og praksis er derfor gjensidig avgjørende av hverandre.
På førskolelærerutdanningen var det ikke et emne som het 60 studiepoeng i kjærlighet. Å la hjertet styre i arbeidet med barn, den biten må vi finne ut av selv. Kjærlighet viser vi med stemmen vår, kroppsspråket vårt, tilstedeværelsen og energien vår. Og barnet vil kjenne det når vi handler fra hjertet – og det vil paradoksalt være en kraft som påvirker barnets hjerne slik at barnet kan oppleve seg selv som verdt å bli elsket.