FRA INNSIDEN: Å lytte etter språk vi ikke kjenner og forstår

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder

Å lytte etter språk vi ikke kjenner og forstår

Fra en venn og kollega. I all ydmykhet. Til Felicia.

Jeg håper og tror at det ligger fast i oss, at når vi kjenner et menneske som på ulike måter strever i og med livet sitt, da får vi behov for å hjelpe. Vi ønsker å få til en forandring – til det bedre. Denne hjelpefunksjonen, dette ønsket om å være en styrke og en støtte for den andre kan likevel slå feil ut, hvis vi ikke forstår språket til den vi så gjerne vil hjelpe.

Hvis vi ikke bruker tiden til å lytte for å forstå. Hvis vi ikke bruker tiden til å anerkjenne og ha tillit til at ethvert individ må stå stødig i eget liv for å oppleve at det er mulig å forstå, og til å få til endring. Det betyr ikke at ethvert individ skal stå alene – fordi det er det ingen som klarer eller skal klare. Men vi trenger ikke løpe foran, eller dytte bak. Vi kan gå ved siden av hverandre.

Tankene mine går faktisk dithen, at vi må forholde oss profesjonelle i situasjoner som også har med privatlivet å gjøre. Profesjonelle i den forstand at egne følelser og erfaringer ikke skal ta plass i den andres fortelling. Vi må være personlige uten å bli private. Vi må prøve å se godt etter for å forstå den andre, slik den andre ser og forsøker å se seg selv.

Jeg har lært av min kjæreste gjennom hele livet at det handler om å ha en ikke-vitende innstilling til den andres fortelling – altså å være i fortellingen uten fordommer og fortolkningsbehov. Kan det være slik at vi gjennom å innta denne anti-ekspertrollen kan hjelpe den andre? Jeg tror det. At det er i denne ikke-vitende tilstedeværelsen at våre medmennesker også finner det de trenger for å forstå sitt eget språk? At når vi forteller så blir vi møtt med en resonans som gjør at det blir forståelig først for oss selv, og så for den andre? At det er i slike møter vi først hører vår egen stemme høyt og utenfor vårt eget hode?

Denne innstillingen om å være ikke-vitende fordrer derfor enorm kunnskap og selvinnsikt, mer enn noen andre ekspertroller. Det handler mer om å være enn å gjøre. Det handler om å forstå mer enn å belære. Og når jeg skriver nå, skriver jeg som voksen til voksen.

Sett i lys av hvor enormt vanskelig det kan være å møte andre i perioder med sårbarhet og uoversiktlig terreng, kan dette være én av årsakene til at mange barn opplever at voksne ikke ser eller forstår. For barna har enda ikke modnet sitt verbale språk i takt med den non-verbale som kroppen opplever og erfarer, og det blir derfor vanskelig å lytte til det vi kanskje velger ikke å se. Eller enda verre: velger å overse. Når jeg leser fortellingen om Felicia får jeg lyst til å løpe inn på legekontoret, barnehagen eller skolen og rope:

Jeg er her! Jeg ser! Du kan fortelle til meg! Jeg vil prøve å forstå!

Men det er over 40 år siden, og dessverre ikke mulig. Derfor vil jeg gjøre alt i min makt for at andre barn ikke opplever det samme. I tillegg vil jeg møte Felicia som voksen, med innsikt i hvordan jeg på best mulig måte kan være en styrke og støtte, for å bli kjent med et nytt språk jeg ikke kan, men så gjerne vil forstå. Fordi en barndom varer livet ut.

Noe av det vanskeligste i livet er å stå i relasjon til seg selv – enda vanskeligere hvis andre har ødelagt denne relasjonen i tidlig livsfase. Denne fasen der vi skal lære å elske oss selv, og hvorfra vi tar med oss en indre stemme som hvisker eller roper i bakgrunnen hele livet ut.

Legetime

Mamma holdt henne i hånda. På legekontorene var mamma den trygge. Både mamma og Felicia var alltid pent kledd, hadde rent og pent hår, og var høflige. I legeverdenen var dét en slags usynlighetskappe, hvor kappa setter standarden for spørsmålene fra legen.

”Hva er det med deg da, lille venn?” spurte de flinkeste. De travleste snakket bare med mamma. Lite visste legene om at de samtidig snakket direkte til den dårlige samvittigheten hennes, til skammen hun bar på, til barnet hun selv en gang hadde vært, og selvfølgelig – til den høflig bekymrede moren som stadig kom med et smilende barn med ”vondt i magen”.

Over 40 år senere har Felicia fortsatt vondt i magen. Og i resten av kroppen. Selv om hun har vært hos så mange leger de siste årene at hun har kommet ut av tellinga. Felicia går alene til legen nå – er alltid pent kledd, har rent og pent hår, og er høflig og veltalende. Selv om hun vet at nettopp dét fortsatt virker som en usynlighetskappe. Og de dagene hun har mest vondt smiler hun ekstra mye.

Barnehage

Felicia hadde lespet lenge nok til at pedagogen ba om hjelp til å observere henne. Kanskje kunne de få ressurser til ekstra hjelp? Pedagogen reflekterte ikke over hvorfor Felicia lespet, selv ikke da hun fikk beskjed om at det kun forekom sammen med henne. Felicia lespet ikke når hun var sammen med andre, bare sammen med henne. Hva prøvde Felicia å fortelle henne?

Over 40 år senere overrasker Felicia fortsatt noen med sin til tider merkelige oppførsel. Selv om hun har lært og forstått at denne måten å være på, er og var en måte å teste folk på. Kan jeg ha tillit til deg? Tåler du hele meg? Vil du være snill med meg? Kan jeg sette grenser for meg selv, uten at du blir sint, såret eller lei deg? Skjønner du at jeg prøver å fortelle deg noe? Skjønner du at du er viktig for meg? Og at jeg ikke har det så bra?

Skole

Felicia hørte ikke til noe sted. Hun følte seg uønsket og som en fremmed hjemme, og på skolen. Hun var snill, inkluderende, godtroende, lett å ha med å gjøre, og lett å herse med – for både voksne og barn. Noen lærere skjønte at hun ikke hadde det så bra, og én lærer utnyttet nettopp dét. Lærerne prøvde å snakke med henne – om alt mulig annet. Om noe de mestret og orket å snakke om. Felicia begynte å snakke med tydelige feil, og ble sendt til logoped.

Voksen

Cirka 40 år senere dukker det stadig opp episoder hvor den gamle følelsen av å være uønsket og fremmed tar styringen over det som er og skjer her og nå. Felicia foretrekker fortsatt at alle har det bra, men lar ikke lenger andre bestemme over kroppen hennes. Hun kan snakke om både gleder og sorger – selv om andre ikke klarer eller ønsker det. Og hun kan lytte – til mange språk, signaler og kroppsuttrykk.

Felicia går tur med en god venn. Han vet at Felicia har vært alene et halvt års tid nå, og spør derfor om hun savner noe i livet sitt. Jeg savner nok noe, ja - svarer hun. Jeg savner den ene, han som velger meg, og bare meg. Han som syns jeg er verdens fineste. En som er skikkelig glad i meg. Hans svar er: du har mange som er glad i deg. Jeg vet jo det, og er takknemlig for det, sier Felicia. Men jeg savner en som elsker meg. Og igjen får hun høre: du har mange som elsker deg. Jeg vet jo det også, gjentar hun. Men jeg savner den ene, som elsker meg akkurat slik jeg er....

Vennen blir stille. De går videre.

Og det treffer Felicia midt i magen.
Kanskje det er på tide å være glad i seg selv – først? Å være den ene, for seg selv – først?