FRA INNSIDEN: Et spørsmål om verdier?
/Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Et spørsmål om verdier?
”Du må ha sterke verdier inni deg når du reagerer så sterkt på vegne av barn”.
Uttalelsen kommer i en fagsamtale med flere styrere tirsdag kveld denne uken. Jeg hadde akkurat fortalt at jeg ble overrasket over min egen reaksjon etter et innlegg på Nordiske Impulser som fant sted for to uker siden. Innlegget skulle informere om hvordan Lekbasert læring, også kjent som Agderprosjektet, fra UiS fungerer i praksis. Seansen startet med en film der femåringer skal leke en bokstavaktivitet i form av å finne 30 bokstaver som er gjemt i rommet de befinner seg i. De må finne riktig bokstav. De andre bokstavene må eventuelt få ligge. Aktiviteten er styrt av en pedagog.
Jeg skal ikke gå inn på selve innlegget på konferansen, intensjonene med lekbasert læring prosjektet, eller hvor mange millioner prosjektet er tildelt. Nei, denne gangen skal jeg prøve å fatte meg i korthet.
Jeg så filmen med mine egne øyne. Sammen med alle de andre som satt i salen ble det i etterkant av filmen fortalt fra taler på scenen hva vi hadde sett:
”Her så dere engasjerte barn som leker og lærer. Her så dere latter og humor… Her så dere…” Det fortsatte med mange flere påstander om hva vi faktisk hadde sett, men den rasjonelle delen av hjernen min hadde slått seg av. Jeg hadde rett og slett blitt emosjonelt kapret som det heter på fagspråket.
Jeg vet selv hva jeg så. Er det virkelig slik at tilliten til profesjonen er så svekket at taler må fortelle en hel sal full av profesjonsutøvere hva de egentlig ser? Selv jobber jeg blant annet som Marte meo terapeut der en av mine viktigste arbeidsformer er film, filmanalyse og punktueringer. Dette er mitt fag der jeg skal ivareta at barn har rettigheter til gode samspill. Jeg forteller aldri noen andre hva de ser når jeg viser film, fordi jeg har tillit til at de selv kan se, forstå og reflektere rundt det filmen viser. Marte meo er latinsk og betyr av egen kraft.
Jeg ser overhodet ikke det som blir fortalt fra scenen. Jeg ser noe helt annet.
Og hvorfor jeg ser det jeg ser, tror jeg handler om verdier.
Jeg tror det handler om hva som gir verdi for oss. Om hva vi tror på. Om vi har tillit til barns autonomi, barns innsikt, barns innspill og barns syn på verden. Om vi har tro på at barn som mestrer, feiler, strever, lykkes, utforsker og posisjonerer seg i denne verden i sitt eget tempo har en verdi i seg selv. Denne verdien som ikke kan måles i tall eller skalaer, verken nå eller senere, og som derfor er et grunnleggende kvalitetstegn. Det som ikke lar seg måle, fanges opp eller defineres. Det som har å gjøre med at et menneske kan oppleve seg som god nok. Som et eget individ. Og kanskje etter hvert som helstøpt i sin opplevelse av seg selv.
Jeg ble rystet inn i sjelen som medmenneske, pedagog, terapeut og barnehagemenneske. Det gjorde fysisk vondt å se barna på filmen fordi jeg opplever at vi ikke tar nok ansvar for barndommens egenverdi i det øyeblikket vi sier at leken ikke er nok. Filmen viser på ingen måte risikosamspill, men heller ukloke pedagogiske valg styrt av en enorm tro på venstre hjerne halvdel – og den alene. Vi trenger hele hjernen - og den må være i oppkobling. Det jeg reagerer så sterkt på er selve intensjonen om at et menneske må tidlig styres, belæres og derfor prestere for å senere i livet lykkes godt, sett med samfunnsøkonomiske briller.
Tanker som: ”De kan ikke bare drive med den leken – de må lære noe også. Det må være mer formell lek!”.
Å la vær å gripe inn overfor det man innerst inne anser som galt, eller som skadelig for dem som berøres av konsekvensene, betyr å gi den gale handlemåten fritt spillerom – slik at det er den som blir atferdsanvisende i institusjonene og får oppmerksomhet i det offentlige rom, med uttalt eller stilltiende oppfordring til å etterfølges av andre skriver Foros & Vetlesen (2015).
Reaksjonen min?
Etter innlegget gikk jeg rett frem til Birgitte Fjørtoft som satt på første rad. Jeg ser opp til og beundrer Birgitte for sitt enorme engasjement knyttet til barnas lek. Hennes etiske perspektiver og tydelige stemme om å verne om og ta inn over oss lekens magi og kraftfulle konsekvens treffer en nerve hos meg. Vi kjenner ikke hverandre så veldig godt Birgitte og jeg, men vi kjenner hverandres verdier. Selv om vi ikke kjenner hverandre som mennesker, men kun som fagfolk, tok hun imot meg der jeg kom mot henne ganske så blek og frynsete.
Jeg la armene rundt skuldrene hennes og lot tårene renne. Og det overrasket meg. Det er ikke en vane jeg har – det å gråte i offentlighet, mener jeg. Jeg prøver å holde meg på matta – være rasjonell og profesjonell – alltid.
Men akkurat der og da ble det for mye, og tårene rant mens jeg kun klarte å riste forsiktig på hodet. Ingen ord kunne komme ut av munnen min. Det er heller ikke en vane…. At det er tomt for ord, mener jeg.
Og hva sa Birgitte? Hun sa: ”Vi må stå sammen. Vi er sterke sammen. Vi gir oss aldri”.
Hun tok meg imot. Holdt. Og trøstet. Og jeg trengte det så inderlig fordi det var som om jeg hadde sett inn i framtiden der barns lek og egne hypoteser var totalt fraværende.
”Du må ha sterke verdier inni deg når du reagerer så sterkt på vegne av barn”.
Ja, det er verdier det handler om. Hva vi ser og ser etter. Og vi er mange som ser det sammen. Vi må stå sterke på vegne av barnas rettigheter.
Hvis ikke vi – hvem skal da gjøre det?
Og verdiene må ikke være inni oss – de må synes i hvem vi er og i alle handlinger vi gjør.