FRA INNSIDEN: Enig og tro til Dovre faller
/
AV
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Ferien er over og hverdagen har så absolutt gjort sitt nødvendige inntog. Jeg kjører oppover Gudbrandsdalen på vei mot Dovre kommune. Tankene mine går til pappa som jeg alltid har sett på som mitt Dovre. Trygge, rause og rolige pappa som stod der som en klippe for meg uansett hva det måtte være. Han trengte ikke engang å si til meg at han støttet meg – det var noe jeg tidlig forstod. Det skapte en god følelse som satte seg fast i kroppen min, en følelse som er her den dag i dag. Jeg smiler og mimrer, og føler både vemod og glede samtidig. Pappaen min som jeg savner så mye. Hver dag. Jeg nyter den vakre naturen og nynner til tonene fra radioen. Så byttes tonene ut med reklame. Politisk reklame.
Bang. Følelsene og tankene stopper opp og skifter plutselig retning. Fra glede til irritasjon. Fra mimring til nåtid. Jeg begynner å tenke på hvem jeg sist hørte tok til orde for de aller yngste barna våre? Når ble det sist snakket skikkelig om barnehage og kvalitet? Hvem har stått opp for de mest sårbare i samfunnet i de siste diskusjonene? Hvem er modige nok til å forlate formueskatten, klima og hijab - i noen få minutter - for heller å snakke om barn og barndom? Kanskje ille å si det jeg skal si nå, men jeg går fra å tenke på min egen klippe i livet til å begynne å assosiere til Henrik Ibsens Dovregubbe. For hva er det Ibsen karikerer i Dovregubbens skikkelse? Jo, det selvgode og sneversynte norske.
Når noen spør meg hva vi jobber med i STYD, så er svaret såre enkelt: vi jobber for barns rettigheter, verdighet og stemme. Jeg har vært så heldig å få muligheten til å samarbeide med mange kloke mennesker de siste årene, og det slår meg i bakken gang på gang hvor mye kunnskap og forståelse ulike fagpersoner har om barn. Derfor blir det kanskje enda mer frustrerende når disse ikke blir lyttet til. De siste ukene har det kommet flere alarmerende resultater ut til folket: en ny rapport fra Røde kors og SSB avdekker systemsvikt og store sikkerhetshull for barn og unge i Norge. En annen undersøkelse har spurt elever fra første- til fjerdeklasse om de trives med fag på skolen. Der svarer rundt 10 prosent av elevene at de mistrives og er lite motiverte til å gå på skolen. Av disse er 70 prosent gutter. Dette betyr at skolen er en særlig utfordring for gutter i denne skolestartfasen, sier Thomas Nordahl. Han er bekymret over funnene. Og hva svarer Kunnskapsministeren vår på disse resultatene? Jo, at regjeringen har besluttet å sette ned en ekspertgruppe for å lage en utredning på hvorfor gutter ikke trives på skolen. Kjære all verden, det siste vi trenger er vel en ny ekspertgruppe? Spør barna selv, eller kompetente fagfolk, så er svaret åpenbart: barna blir ikke møtt på de behovene de har som små mennesker. De trenger fysisk bevegelse og variasjon i undervisningen! Nå – og ikke om 5 år når ekspertuttalelsene foreligger.
Sokrates var tydelig i sin tale da han sa at menneskets sunnhet dreier seg i all hovedsak om hvordan det greier å virkeliggjøre sin menneskelighet. Nettopp! Sin menneskelighet. Hvilken mulighet har de 60.000 barna som utsettes for grov vold fra foreldre i oppveksten til å virkeliggjøre sin menneskelighet? Eller hva med de 63.000 skoleelevene som opplever mobbing? Hva med de over 10.000 barna som omfattes av omsorgstiltak fra barnevernet, eller de 100 000 barn og unge som vokser opp i fattigdom? Eller de 73.000 i alderen 15 til 29 år som står utenfor skole og arbeidsliv?
Filosof Øverenget skriver at mennesker er relasjonelle vesener, og at vi forstår oss selv ved å se på andre og ved å måle oss med andre. Vi fremkaller vårt selvbilde i lys av andres blikk, eller det vi oppfatter å være andres blikk. Jeg tenker bekymringsfullt på hvordan barna, som omtales i de to siste undersøkelsene, oppfatter andres blikk og hvordan det reflekteres i deres eget speilbilde. Det kan umulig være et Dovre de ser når de ser utover. Og vi vet at det vi ser utover preger hvordan vi ser innover i oss selv. Dette gjør meg ufattelig trist.
Enig og tro til Dovre faller.
Det er vel ingen politikere som ikke ønsker barnas beste. Dessverre er kunnskapen jevnt over svært mangelfull når det kommer til hvordan barn kan virkeliggjøre sin menneskelighet. Barn får tidlig høre om viktigheten av å bli seg selv, men møter også like tidlig kravet om å være lydig og flink. Samfunnet proklamerer at barnets behov settes i sentrum, samtidig som deres språk - leken - får mindre og mindre plass. Foreldrenes ambisjoner, medienes drømmefabrikk og samfunnets styringsformer innfører nye krav og uoppnåelige idealer. Barn og ungdom begynner å knele av utslitthet, overbelastninger og symptomer (*).
Psykiske lidelser er landets største sykdomsgruppe. Når skal vi snakke skikkelig om det? Når skal det satses på psykisk helsefremmende tiltak for å styrke befolkningens robusthet? Når skal det brukes mer ressurser på helsefremmende tiltak enn til behandling? Når skal vi ta inn over oss hvilke enorme muligheter vi har i barnehagen til å se, forstå, snakke med og hjelpe barn og familier? Tenk at det til og med i valgkampen påstås at det er i skolen ALT begynner! Eller at argumentet for ikke å bruke hijab er at alle barn har en rett til å føle seg like. Som døtrene våre uttalte da de hørte sistnevnte argument: Barn og unge klarer heldigvis å se lenger enn dit nesa rekker. Norske verdier handler vel mer om hva som bor inne i folk og hvordan vi behandler hverandre. Vi har vel aldri tenkt de tankene om oss selv eller vennene våre, at vi skal være like?
Det er håp med andre ord!
Nei, forstå prioriteringene den som kan. Tenk at vi vet hva som kan gjøres for å hjelpe mange, men så fortsetter Norge AS å fokusere på den økonomiske kapitalen og ignorerer den emosjonelle.
I det jeg nærmer meg Dovre er heldigvis reklamepausen over for denne gang. Jeg tenker på hva det har betydd for meg å ha min Dovre. Eller riktigere sagt, jeg har faktisk hatt to – både mamma og pappa. Mamma står der støtt enda. Jeg vet jeg er heldig, og jeg vet det har gjort meg sterk. Jeg vet også at en av de viktigste oppgavene vi som nasjon (kanskje svulstig, men skitt au) har, er å gi barn en følelse av at de har en Dovre ved sin side. Som uansett hva det måtte være, er der og støtter og gir kjærlighet. Det vil gjøre menneskene i dette landet sterke i seg selv. Bærekraftig er det også - både på kort og lang sikt.
Kan vi være enig i det til Dovre faller?
Hvis svaret er ja; hvem vil i så fall være tro?
* http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=431130&a=3