FRA INNSIDEN: Når tangentene fjernes
/Av
Jeanette Heidi Leine
barnehagelærer
En pianist sitter og spiller på kommunens nyervervede klaver og komponerer den vakreste musikk. Klaveret er nystemt og akustikken i rommet er perfekt. Pianisten er lykkelig, inspirert og kreativ. Alle i rommet nyter musikken hennes. En dag får pianisten beskjed om at kommunen må spare på klaveret, og fjerner de lyseste og mørkeste tonene lengst fra hendenes sentrum. Første fjernes de svarte tangentene og siden de hvite.
Hun kan jo fortsatt bruke midten av klaveret tenker kommunen og er særdeles fornøyd med innsparingen.
Pianisten er en kreativ sjel og legger opp til å komponere nye, men enklere melodier. Innerst inne føler hun en gryende spire av ufrihet og undring over den manglende innsikt kommunen har over konsekvensene dette vil kunne gi på sikt.
Ett år er gått, og kommunen ser med positive øyne på årets komposisjoner. En regnfull dag kommer de og fjerner de resterende svarte tangentene og forventer at pianistens kreativitet også løser denne utfordringen. Tenk positivt, er svaret hun får når hun opponerer mot denne form for holdning og handling.
Hodet bøyes over de gjenværende tangentene. Så monotont og kjedelig tenker hun og føler på en misstemning og desperasjon.
Hun anstrenger seg til det ytterste for ikke å spille falskt og for å komponere enkle melodier. Herregud, tenker hun – ser ikke kommunen hvor lite spillerom jeg har å spille på? Publikum fortsetter å applaudere etter endt konsert. Pianisten er på randen til sammenbrudd. Hun har gitt alt.
5 nye år er gått og kommunen er på vei til pianisten. Du er så flink og kreativ, sier de, og du er alltid så positiv. Vi fjerner bare litt her og litt der og se: du har jo fortsatt 26 tangenter igjen sier de og smiler. De er svært begeistret over besparelsen.
Pianisten elsker yrket sitt. Hun gjør så godt hun kan. Hun gir fortsatt alt hun har, men det begynner å låte falskt. Publikum begynner å bue og lager pipekonsert.
”Tenk å spille så grusomt falskt og vi som har betalt så mye for konserten!”.
Nok er nok tenker hun. Reiser seg opp og går ut med hevet hode mens hjertet blør.