FRA INNSIDEN: Hvem er du?

Av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og foredragsholder

Når jeg treffer mennesker som utfordrer sider i meg – så tenker jeg ofte på barnet de engang var. Mulig jeg er feig som gjør det slik, men det gjør meg modigere og rausere i møtene. Jeg tenker på barnet som fortsatt finnes der inne, og på at behovene som ikke ble møtt en gang – eller mange ganger – kan komme til uttrykk på mange og ulike vis. Som sinna, apatisk, aggressiv, irritert, hysterisk, gråtende, hektisk, overfølsom, sur, klassens klovn, manipulerende – det finnes mange navn å sette på hverandre – og på hverandres følelsesuttrykk. 

Jeg skulle ønske at mange av disse følelsesuttrykkene kunne samles i noe mer, noe større, noe rausere. At vi kanskje kan kalle det vi ser for et slags sorguttrykk? For jeg tror sorgen trenger stor plass i verden i dag. Og jeg syns ikke vi gir den rom nok. Sorgen over noen vi mistet, sorgen over noe tapt, noe ødelagt, noe som aldri ble. Sorgen over at behovene våre ikke har blitt møtt – sorgen over at mennesket vi er ikke har fått vokse slik det burde, sorgen over at vi er der vi er – og at vi noen ganger ikke klarer å snu.

Mange av oss trenger hjelp. Og vi orker så vidt å se hverandre inn i øyene – fordi vi er redd for hva vi møter i speilet foran oss. Vi ser heller ned. Bort. Kanskje frykter vi å skimte forakt, avstand, redsel? Alt det vi føler for oss selv – og kanskje har følt, lenge, mange ganger? 

Noen orker ikke kjempe mer. Noen ruser seg bort fra smerte og sorg. Noen går i ring. I en ring av selvforakt. Og denne ringen, når selvforakten og skammen blir uutholdelig, vokser og rammer både oss selv – og menneskene rundt oss. Og innovervendt kan bli utovervendt. Fordi – det er riktig – det var ikke din skyld.

Og fordi bare slik kan vi overleve med smerten.

Jeg kjenner så mange slike fortellinger. Kjenner så mange som sørger. Og som skammer seg over sorgen og smerten de bærer. Og som skader både seg selv og menneskene rundt seg med det som aldri ble snakket om. Vi må slutte å fortelle dem, og oss selv, at det er vanskelig å snakke om følelser.  At det er vanskelig å være i følelser.

Hvis vi hele tiden gjentar at det er vanskelig å snakke om følelser, så sier vi jo også at det er vanskelig å snakke om livet. Om alt vi møter – og om alt livet gir – og tar. At det er vanskelig å snakke om det å være menneske. Om oss selv.

Ved å snakke om følelser tror jeg også vi tar bedre vare på barna våre. Fordi, ved å snakke – og lytte, så sier vi samtidig til barna at det er fint med følelser. Gjennom å dele følelser forteller de oss historier. Kanskje forteller de en historie vi ikke ønsker å høre. Kanskje forteller de en historie du har hørt før, en du kjenner godt, men de forteller den med andre ord. Med andre følelsesuttrykk. – Og det kan være vondt, men vondt er ofte viktig. Livsviktig.

Så la oss hjelpe hverandre. Med livet.