FRA INNSIDEN: Å høre til

Av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Jeg heter Noah, og jeg vil si litt om hvem jeg er. Hva jeg tenker på. De siste årene har mange av de voksne jeg treffer snakket om «tilhørighet». Om det å høre til et sted. Men jeg tror ikke de helt skjønner at spørsmålene kommer litt seint. For sånt begynner tidlig. Det kan begynne i magen til mora di, hjemme, i barnehagen, på skolen, hvor som helst. Eller, bare du blir redd nok, tidlig nok. Jeg skal først gi deg to historier om meg – den ene er sann. Du kan velge den som får deg til å føle deg best. Sånn som voksne stort sett gjør. Setter seg sjøl først.

Jeg var uønsket. Jeg hadde alltid hørt det. Følt det. Blitt det. Men etter at mammas kjæreste flyttet inn fikk jeg plutselig oppmerksomhet, varme og nærhet. Mamma var fortsatt sliten og holdt meg på avstand, men det gjorde ikke like vondt lenger. Fordi jeg følte meg sett. Som en del av noe. Jeg følte meg ønsket. Jeg følte meg fortsatt ønsket etter det første overgrepet. Og det var lett å forstå at stefaren min ikke ville at mamma skulle få vite noe om hva vi delte – fordi hun alltid var så sliten. Jeg er god til å holde på hemmeligheter. Vi delte noe. Jeg tilhørte noen. Overgrepene ble en rutine. Jeg byttet kroppen min mot de følelsene jeg trengte, mot oppmerksomhet, varme og nærhet. Når overgrepene skjedde kjente jeg ikke lenger på redsel, selv ikke for smerten. I det lukten av furu fra sengestolpen traff nesen, forsvant jeg bare et annet sted. 

Her kunne jeg også skrevet: Jeg var ønsket. Jeg hadde alltid hørt det. Følt det. Vært det. Men etter at moren og faren min skilte seg ble alt annerledes. Jeg så at foreldrene gjorde så godt de kunne, men følelsen min av å høre til, den hadde jeg mistet. Jeg savnet alt vi hadde delt og vært. En familie. Jeg begynte å søke tilhørighet andre steder. På nettet. På chatten traff jeg andre som hadde det på samme måte, som forstod meg. Som ville treffe meg, snakke med meg, tilbringe tid med meg. Nesten som en familie, som delte noe. Jeg tilhørte noen igjen. Overgrepene ble en rutine. Jeg er god til å holde på hemmeligheter. Og jeg byttet kroppen min mot de følelsene jeg trengte, mot oppmerksomhet og tilhørighet. Når overgrepene skjedde kjente jeg ikke på redsel, men på skam. Det var noe som ikke stemte. Men jeg klarte ikke bryte med følelsen av å høre til et sted.

Hun gispet. «Dette er ikke til å holde ut, hvisket hun. Det er jo helt forferdelig» Hun lente seg nærmere meg, med huet på skakke. Så lei seg ut. Jeg hater når de voksne gjør det. Hvis noe er trist, sjokkerende, vanskelig – så havner huet deres alltid på skakke. Som om huet deres sier: stakkars deg – fordi munnen ikke klarer det. Noen blir gjerne sittende litt sånn, mens de kommer nærmere, og noen prøver å stryke meg på armene. Spør om jeg vil ha en klem. Jeg tror de spør fordi de trenger den klemmen selv. Jeg trenger den ikke. Jeg trenger at de gjør noe. At de hjelper meg. Lar meg snakke, og få ting ut. Er det noe jeg har lært så er det at voksne kan være vanvittig hjelpeløse, noen ganger. Tafatte. Noen er klengete og følsomme som fy. Jeg har sagt det til et par av dem – at de kan ikke jobbe med unger som har det vanskelig, hvis de skal sitte der å grine sjøl. Noen liker sikkert at de viser følelser, men jeg hater det. Hvorfor griner de? De vet ikke en dritt om hva jeg har vært gjennom. Hva jeg tåler. Det siste jeg trenger er å trøste nye voksne. De skal jo være der for meg! Det er jobben deres! Jeg trenger at de retter ryggen, og huet, og ser meg inn i øya og sier: Dette fikser vi! Hva trenger du? Hvordan kan vi gjøre dette best mulig for deg? Og, at de ikke gir seg. Med å prøve. Sånne voksne trenger jeg.

Det var en jævlig dag. Eller, nok en jævlig dag. Som alle dager. Det var en vanlig dag, er kanskje bedre å si. Jeg hadde grått hele natta, så forsvaret mitt var nede allerede fra morgenen av. Når du griner sjela di ut, så tar det litt tid å samle den sammen igjen.

Ting tar alltid så lang tid. Jeg blir sliten av det. Sliten av å vente. Sliten av å holde ut. Og hver dag våkne å tenke at jeg må klare bare én dag til. Tenk deg at du har ett menneske – som gjør at du holder ut. Det ene mennesket, som får deg til å holde ut alt det andre, alle de andre. Og du vet at du får treffe akkurat dette mennesket i en time, om én dag. Det er ikke sånn at du sparer opp all dritten til den ene timen. Det er sånn at du sitter der, i lyset, i varmen fra det ene mennesket – og gjør alt du kan for å beholde den gode følelsen. Fordi den følelsen skal holde en hel ny uke. Og sånn holder du på. Snakk om å lure seg sjøl. Og andre.

Men jeg klarer ikke tenke sånn på det. Jeg skjønner at de virkelig prøver å hjelpe meg – men det går jo ikke. Jeg skjønner ikke at de ikke ser det sjøl. Jeg treffer dem jevnlig, men likevel – når du har levd i dritt til halsen så lenge, så trenger du å ligge i badekaret både ofte og lenge, for å si det litt teit. Noen ganger tror jeg at de ser det sjøl. Og at det gjør at de gir opp. En gang var det en som sa det rett ut: «du virker så ødelagt at jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne hjelpe deg.» Av og til tenker jeg at det virkelig ikke er grenser for hvor mye dritt vi må tåle fra voksne folk. Og de sier at vi er ødelagte? Jeg blei forbanna, det måtte jo bare skje. Så jeg spurte fyren om han hadde sett seg sjøl i speilet i det siste. Og gikk.

Jeg blir forbanna på meg sjøl også, når jeg ikke klarer å styre meg. Når jeg blir frekk, og går ut av kontoret. Deres kontor. Deres faglige «hjem». Hvor jeg er invitert inn på deres premisser. Men det blir lettere for dem, da – når jeg går. Da kan de si til de andre at «han er så vanskelig og så ødelagt», «han utagerer», «jeg kan jo ikke holde ham igjen», også sitter de der og forstår hverandre ihjel.

Det er ikke lett for dem, jeg veit det også. Jeg leiter jo etter feil hos dem. Jeg speider etter hullene i profesjonaliteten deres, for å ta dem. Eller, egentlig tar jeg jo litt rotta på meg selv også, fordi jeg bruker den strategien for å bevise for meg selv at ingen voksne duger. Jeg kan ikke stole på noen. Alle stikker, eller tar noe de trenger, før eller seinere. Så, hvor lenge holder du? Hvor langt kan jeg pushe deg? Er det ikke dette som er jobben din? Sånne som meg? Tenkte meg det.

Noen av dere tåler ikke mye virkelighet før dere ramler av lasset. Én ting er å lese om det, skrive artikler, diskutere med kolleger – men når virkeligheten ser deg rett i øya, det er da du viser meg hvem du er. Vi er ganske mange som lever det du leser og skriver om, 24/7. Det eier oss – med hud og hår. Vi puster det, spiser det, drikker det, tenker det, er det, blir det, gjør det. Av og til får jeg lyst til å si det til folk: Du får faen ikke snakke til meg før du har vært skikkelig redd.

Og av og til tenker jeg lenger enn jeg veit er lurt. Jeg får lyst til å ta med meg en kniv på møtene. Bare for å skremme dem. Eller, egentlig for å få dem til å forstå. Fordi jeg lever med kniver rundt meg hele døgnet, veit aldri når de stikker, hugger etter meg, treffer meg. Skjønner? Men jeg holder ut. Fordi jeg veit at om én dag, og om én uke og én dag, om to uker og to dager, om tre uker og tre dager – da får jeg treffe dette mennesket, lyset, varmen, i én time. Og den ene timen er alt greit. Jeg hører til, her på denne jorda, akkurat da. Ingen kniver. ingen uro. Ingen kjeft. Ingenting å være redd for. Og jeg puster som jeg aldri har pusta før. Uten å drukne i dritt. Og jeg tenker at én dag, da skal jeg faen meg puste akkurat sånn hver eneste dag.