FRA INNSIDEN: Hva går du på, Vilma?
/
Av
Lene Hole
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.
Hva går du på, Vilma?
På første spørsmål svarer hun alltid klart og tydelig: «Jeg heter Vilma»
Samme på andre: «5 år»
Så kommer det tredje, da skjer det samme hver gang, kroppen hennes flytter seg nærmere min, hodet senker seg og blikket går ned.
«Hva går du på da?? Håndball? Eller kanskje dans?» sier damen.
Det er stille og jeg må svare. «Vilma går i barnehagen og når hun er hjemme da leker hun»
«Åååå» sier damen.
Slik har det vært både når Vilma svarte tre, fire, fem, seks, syv, åtte og ni år på spørsmål nummer to. Hun går ikke på noe.
Alle spør om det samme. Det er en forventning om at Vilma skal gå på noe. Og kroppen hennes når hun får spørsmålet, forteller meg at hun vet at hun ikke har det riktige svaret på spørsmålet.
Jeg må innrømme det, alle disse spørsmålene og forventningene hos omgivelsene har også skapt en usikkerhet i meg. Jeg har spurt noen ganger: «Vilma, kanskje du har lyst til å begynne på...?» Men svaret er det samme, «Nei! Jeg vil heller ha med noen hjem. Av og til er jeg så sliten og da vil jeg heller slappe av» sier hun.
«Så sliten?» tenker jeg. Kanskje hun mangler noen vitaminer eller noe? Burde vi kanskje ta noen prøver hos legen? Det virker jo som om de fleste andre barn orker. Samtidig så blir jeg stolt over at hun klarer å si så tydelig i fra, kjenner seg selv og sine behov så godt.
Så tenker jeg på alle de barna jeg observerer i barnehagen. De som sier at de ikke har lyst til å gå på dans i dag. De som får middagen servert som en brødskive i hånden, -for vi må jo forte oss til dansen. Som foreldrene uffer seg over at barnet sovner på vei til svømmingen og ikke nok med det, - barna sovner på vei hjem også.
De barna sier jammen i fra de også.
For det tar på en liten kropp å være en hel dag i barnehagen. Nå sant skal sies tar det på en stor kropp også. Det er lange dager kanskje fra 0715-16.30, med mye aktivitet, mange mennesker å forholde seg til, mye lek, moro, tårer og alt som hører med.
Da må det være lov å slappe litt av hjemme etter en lang dag, tenker jeg. Spise middag, leke litt med naboen, leke alene på rommet, kose på et fang eller gjøre akkurat det man har lyst til. Alle må ikke gå på noe.
Av og til lurer jeg også på hvorfor barnehagebarn i det hele tatt skal gå på noe. For å bevege seg mer? Har du prøvd å følge etter en fireåring en hel dag i barnehagen? Jeg har hørt rykter om at selv toppidrettsutøvere ikke klarer det. Men det er nok for det sosiale da kanskje?
Åtte timer i en gruppe med 23 andre barn, det burde være er en god nok dose.
Jeg tenker at vi må snakke om dette presset vi som foreldre skaper både for barna og hverandre. At vi i større grad bør skape en balanse mellom aktivitet og ro i barnas liv, og at vi må være sensitive og tolke barnas signaler til oss. At vi stopper opp og ser. Lytter. Sanser hva barnet på ulike måter forteller oss der vi haster til karate, dans, fotball og turn. Jeg tenker at det vil være psykisk helsefremmende å få hverdagsstresset litt ned, både for små og store.
Med ønske om en lørdag med hvilepuls for hele familien.
Hilsen fra Lene Hole,
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.