FRA INNSIDEN: Det er da ordene kommer!
/
Av
Lene Hole
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.
Hvorfor må du alltid snakke så mye når du skal sove, spør jeg litt oppgitt.
For det er da ordene kommer, svarer hun.
Det er stille, mørkt.
Trygt og fint. Nese mot nese.
Hendelser fra dagen kommer strømmende ut av munnen hennes.
Tanker, ideer, morsomme episoder og historier.
Andre dager er det såre, vonde ting. Føle seg utenfor, en kommentar fra noen eller en krangel med en venn. Disse ordene som ikke må få ligge usagt i en liten kropp. Vonde tanker som ikke må få ligge og råtne. De må ut, så de ikke smitter tankene og fyller hele hodet - hele kroppen.
Og her i mørket er min jobb å ta i mot. Lytte. Tåle stillheten mellom ordene.
Tåle gråten og smerten.
Selv om mammahjertet av og til er på kanten til å briste.
Hun må se at dette klarer mamma å bære. Dette tåler de voksne å høre - ellers vil hun holde igjen - og beskytte meg.
Jeg snakker i bilen også, sier hun. Og av og til når vi spiser middag, eller frokost.
Da er jeg i snakkehumør.
Så tenker jeg på hva om vi ikke hadde spist måltider sammen. Hva om hun hadde fått iPaden i bilen og på puta. Eller jeg satt opptatt med min egen skjerm. Det kunne fort skjedd. Ja, det har skjedd. Tenk hva jeg har gått glipp av.
Av og til syns jeg det er vanskelig å finne takten i samtalen. Er det råd hun trenger? Eller trøst? Hvor mye plass skal jeg ta? Jeg blir redd for å gjøre utfordringene større enn de er, samtidig som jeg er redd for å bagatellisere. Redd for å projisere mine følelser over på henne. Det er ikke lett å tolke henne og være så sensitiv for hennes signaler som hun trenger at jeg er.
Jeg konsentrerer meg for å holde fokus - her og nå. På det viktigste i livet.
Så får heller oppvasken ligge, og pappaen vente litt lenger med å se Netflix serien sammen med meg.
For her på puta er dagens viktigste møte.
Gråten hennes stilner, tankene virker lettere, kroppen blir tyngre og søvnen nærmer seg.
Natta jenta mi! Sov godt.