FRA INNSIDEN: Familiens hvilepuls
/
Av
Bjørn-Erik Hammer
Virksomhetsleder i Østre Slagen barnehager - en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.
Skremmende resultater fra Ungdata. I vår kommune har ca. 18% av jentene og 6% av guttene høy grad av psykisk uhelse. En av indikatorene på psykisk uhelse er stress. Da er det nærliggende å tenke at det sannsynligvis også kan være barnehagebarn som opplever stress og uhelse, er det ikke?
I 2016 var 80.000 barn under 6 år med i aktiviteter på fritiden. Det er faktisk en dobling på ti år. Hvordan forholder vi som institusjon oss til denne utviklingen? Ønsker vi å fortsette og sitte på med denne karusellen, eller bør vi sakne farten? Alternativt gå av? For barn i barnehagene har alt annet enn stillesittende hverdager – de er i konstant bevegelse. Heldigvis. På naturlig vis. Hvor kommer da dette behovet for organisert bevegelse fra?
«Er det mulig at mitt barn kan få sove i barnehagen? Han blir så sliten når han skal trene karate kl 16.00». Gutten er 4 år. Spørsmålet stilles til en styrer i en barnehage. En annen styrer fortalte tidligere i år at det er flere barn i barnehagen som har både tre, fire og fem aktiviteter hver uke. I barnehagene erfarer vi ofte at fotballklubber, turngrupper eller kulturgrupper ønsker å markedsføre sine aktiviteter via barnehagen. Hvordan forholder vi oss til det? Bør vi takke nei? Når de aller fleste organiserte fritidstilbud sliter med å holde på ungdommen når de nærmer seg 15/16 års alder, betyr det at de har startet for tidlig? At de går lei for tidlig? Har vi som barnehagen et medansvar for det organiserte vanvidd?
Jeg velger å tro at barnehagene i Norge er gode aktivitetsarenaer. Barna er i farta sammen med andre barn hele dagen. De fleste barn har derfor en naturlig tretthet i kroppen etter en lang dag. Når samfunnet forteller oss at det er viktig å trene, og Helsedirektoratet foreslår minimum 30 min aktivitet hver dag, er ikke dette for det meste for oss litt opp i åra? Vi som har stillesittende jobber og som beveger oss mindre enn det vi strengt tatt burde?
Lene Hole skrev i sitt innlegg på Fra Innsiden i mai at et av de første spørsmålene barn får er hva «de går på». Jeg tror også foreldrene blir spurt om dette innimellom.
”Hva går barnet ditt på på fritiden?”. Det gir foreldre en utfordring de kanskje ikke trenger i en allerede stressende hverdag. Foreldre i dag har nok logistikk i livene sine fra før av. Og i tillegg skal de skal vise at de duger som foreldre- gjerne i form av dokumentasjon på sosiale medier.
Vi må møtes i dialog om barndommen. Vi må stoppe opp sammen og se på barnets liv i en helhet. Ikke se den som stykkevis og delt i ulike aktiviteter. Psykisk helse handler om balanse mellom bevegelse og hvile. Denne balansen må vi ta på alvor slik at barna kan få muligheten til å utvikle robusthet til å stå i livet senere. Emosjonelle muskler som vokser i balansen mellom bevegelse og hvile. Vi bør kanskje sette slike ord som: familiens hvilepuls – samtaletid – til-stede-i-værelse tid eller kanskje bare væretid på agendaen. For tiden vi har, får vi aldri tilbake. Det er nå det skjer. Det er nå livet er.
Foreldre kommer til å tilbringe mer enn nok tid i idrettshaller, på fotballbaner, i turnhaller eller på musikkstevner når den tid kommer. Om ikke barna deres går på noen aktiviteter når de er små, så vil de med stor sannsynlighet begynne med noe når de er klare for det. Da ofte sammen med noen venner de ønsker å være sammen med, og drive med noe de selv ønsker å bruke tiden sin til. Når det kommer innenfra som et ekte ønske, og aktiviteten blir en opplevelse av intens glede preget av meningsfullhet, utfordringer og mestring – ja, da er det psykisk helsefremmende. Det bygger robustheten til barna. Med tiden må være moden for det. Familiens puls må tåle aktivitetsnivået.