FRA INNSIDEN: Sjåførkunnskap – Har du prøvd å gjøre barns medvirkning?
/
Av
Line Sanne Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
“Lukk øynene
åpne opp alt
det andre”
Dette innlegget er inspirert av boken til Rolf Dobelli med tittel Kunsten å tenke klart og boken Profesjonell uro skrevet av Mari Pettersvold og Solveig Østrem. Samtidig som jeg har lest disse bøkene har jeg kost meg med dikt skrevet av Trygve Skaug. Tiden til å lese, undre seg, assosiere og reflektere har utvidet seg i takt med en kommende feriefølelse. Et paradoks faktisk, at det skal en kjærkommen ferie til for at jeg skal få øye på det jeg holder på med til daglig i jobben min. Så dette innlegget er fra innsiden av snart-feriemodus-tanke-hjernen-min.
«Da Max Planck hadde mottatt Nobelprisen i fysikk i 1918, la han ut på en turné i hele Tyskland. Uansett hvor han var invitert, holdt han alltid det samme foredraget om den nye kvantemekanikken. Med tid og stunder hadde sjåføren hans lært seg foredraget utenat.
«Herr Planck, det må være kjedelig for Dem å holde det samme foredraget til stadighet. Jeg foreslår at jeg holder foredraget for deg i München, men du sitter på første rad og har på deg sjåførhatten min. Det ville vært en kjærkommen avveksling for oss begge.» Planck moret seg over forslaget og gikk med på det. Dermed holdt sjåføren det lange foredraget om kvantemekanikk foran det fornemme publikummet. Etter en stund bad en fysikkprofessor om ordet og stilte et spørsmål. Sjåføren svarte: «Neimen om jeg hadde trodd at det ble stilt så enkle spørsmål i en så progressiv by som München. Jeg vil overlate til sjåføren min å besvare spørsmålet.» (Dobelli, 2018 s. 64).
Dette med sjåførkunnskap traff meg godt. Jeg har så mange ganger tenkt og fundert på hvor ekspertene som uttaler seg om barnehagens indre liv, uten å ha vært en del av det selv, tar selvtilliten og kunnskapen fra. Hvordan kan det være mulig å fremsi fasiter og skråsikre løsninger på ulike områder når de selv aldri har pustet inn barnehagens indre liv og kompleksitet? Det fasinerer meg egentlig. Personlig opplever jeg meg mer og mer ydmyk i møte med andre mennesker, små som store, idet jeg åpner mer og mer opp for hele mennesket. Hele livet. Hele prosessen det er å leve sitt eget liv. Jeg tenker på det ansvaret som følger med jobben. Ansvaret om å ivareta andre menneskers verdighet.
Det tar pusten fra meg av og til. Og godt er det. Jeg må stoppe opp, og puste.
Pettersvold og Østrem har gjort en formidabel jobb med å samle inn fortellinger fra 15 barnehagelærere og lyttet nysgjerrig til hva som står på spill i barnehagesektoren. Fortellingene handler om motstand, om kritikk og om å ta profesjonelt ansvar. Jeg opplever at de har et ekte ønske om å forstå mer fra innsiden uten å selv fremstille seg som eksperter fra utsiden. Det er både ydmykt og klokt, synes jeg. På verdig måte viderefører de fortellingene for å vise flere sider av barnehagefeltet – også de som frem til nå har vært preget av taushet.
I følge Charlie Munger finnes det to former for kunnskap. For det første den ekte kunnskapen som stammer fra mennesker som har betalt for sin viten med masse tid og tankevirksomhet. Og for det andre sjåførkunnskapen, altså de som later som de vet. Kunnskapen som formidles blir hul. Verdensvant kaster de om seg med ord. Det finnes et klart signal på forskjellen. Den virkelige sakkyndige vet hva hun/han vet – og ikke vet. Hvis en person av dette kaliberet befinner seg utenfor sin kompetansesirkel, sier hun/han nok enten «Det har jeg ikke greie på», helt uten å unnskylde seg. Sjåfører vil si alt mulig annet, bare ikke det (Dobelli, 2018 s. 65-66).
Barna er åpne overfor den verden de er født inn i, og ærlige i sin måte å formidle synspunkter og perspektiver om denne verden. De har ikke det filteret mange av oss som har levd en stund lenger, har utviklet. Jeg tror denne ærlige betraktningen og barnas refleksjoner knyttet til disse er nøkkelen til å utvikle den verden vi lever i. Vi må kjenne vårt materiale. Det fordrer at vi er profesjonelle i våre møter med barna. Hvis vi ikke er det, og hvis vi ikke er nysgjerrige og har evnen til å la oss overraske og bevege av barn, vil barna kun svare det de tror vi voksne vil høre. Det fører til en reproduksjon av det vi allerede vet og ikke til utvikling av menneskeheten. Om og om igjen fra en barnemunn må aldri bli erstattet med repeter etter meg. Barn må ikke utvikle sjåførkunnskap, de må få bruke tiden til å utvikle sine egne tanker om livet.
Så hva er det jeg prøver å formidle? Jo.
Da jeg satt med øynene lukket og med de andre sansene fullstendig fokuserte, og lyttet til et foredrag jeg var på, for å prøve å forstå et valg av innhold i barnehagene som er langt fra mine egne verdivalg, hørte jeg foredragsholder si:
«Har dere prøvd å gjøre barns medvirkning noen gang? Det er skikkelig vanskelig. Det er jo aldri godt å vite hva barna vil finne på.»
Da åpnet jeg øynene og reiste meg. Jeg forstod at jeg satt og lyttet til sjåførkunnskap. Og det forklarte den profesjonelle uroen jeg har følt på så lenge. Og forståelsen av min egen uro gjorde meg rolig. Vi barnehagefolk må kjøre bilen selv.