FRA INNSIDEN: Fang øyeblikket

Av
Line Sanne Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Hole
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.

«Barnet har en fremtid, men det har også en fortid i form av minneverdige hendelser, erindringer, mange timer med viktige betraktninger i all ensomhet. I likhet med oss husker de noe og glemmer noe annet, verdsetter det ene og er likegyldige til det andre, tenker logisk – og havner på villspor når de ikke vet bedre. De har tillit og tviler – begge deler med god grunn.»*

«For en sommer! For et fantastisk vær», sier vi til hverandre etter endt ferie. «Ja, nå kan vi ikke klage», er det andre som fortsetter. Og jeg er selvfølgelig enig. Samtidig tenker jeg at for mange mennesker kan sommeren ha vært både krevende og vanskelig. Selv med solfylte dager og deilige badetemperaturer. Vi vet for lite om hverandres tanker til å si at sommeren har vært fantastisk for alle.

Men. En av disse nydelige kveldene var vi samlet. Storebrødrene mine og jeg. Vi hadde med oss livspartnerne våre. God stemning rundt bordet. Latteren sitter alltid løst når vi er samlet. Etter hvert begynte vi å dele barndomsminner. Det er merkelig hvordan vi går inn i vante roller og mønstre når vi møtes slik, tenkte jeg da jeg lyttet til hvordan brødrene mine pratet og lo om hverandre. Jeg har nok alltid hatt en observatørrolle da jeg var liten, og går rett inn i det samme mønsteret nå. Observerer, lytter og reflekterer. Smiler og rynker nok helt sikkert på nesa. Har alltid gjort det når jeg konsentrerer meg.

Brødrene mine, 5 og 8 år eldre, ble på mange måter noe jeg observerte for å bedre forstå verden. Når de forteller om barndommen vår og alt det som skjedde, merker jeg at jeg har en litt annen tilnærming og noen andre minner, nettopp fordi jeg stod utenfor og så inn.

Som for eksempel da Erik sprengte postkassen til naboen i lufta. Nå ler vi oss støle i magen av historien, men jeg kan huske hvor redde de ble alle sammen. De var ikke bare sorte av sot, men også hvite av redsel. Redselen blir det ikke snakket noe om.

Eller da Tom nektet å stå opp før 6 minutter før skolebussen skulle gå, og mamma ba meg om å holde meg lavt i terrenget slik at jeg på ingen måte måtte komme i veien for Toms travelhet og morgenhumør. Det resulterte forresten i at han en morgen stormet ut av huset og inn på bussen, fremdeles med en q-tips i hvert øre. Jeg turte ikke si noe, selv om jeg sikkert burde. Jeg husker mest av alt tankene jeg fikk da jeg så han kom hjem og ikke kunne forstå hvorfor ingen hadde sagt noe … Overraskelsen over tausheten fra meg. Vi ler godt av alle minnene i dag, men jeg kjenner på meg at livet den gangen hadde flere fasetter, følelser og perspektiver. Latter i dag. Mer komplekst den gangen.

Hva med de barna du har rett foran deg hver dag? Hvordan opplever de den verden de er født inn i? Lene Hole deler en erfaring fra barnehagen slik:

«Ååå, har du hatt det fint på hyttetur?» spør jeg. Stemmen min er lys, kvitrende og ansiktet mitt smiler av forventning! 
Han svarer ikke – bare står og ser på meg med et trist, tomt blikk. Det er en kvelende stillhet. Det virker som om verden stopper opp, selv med en travel barnehagehverdag rundt oss. 
Jeg kjenner det stikker i hjerte mitt. 

Jeg skammer meg. Jeg har gått i «fellen» igjen. Hvorfor er det slik? Det kjennes som om jeg er fanget i mine egne fraser. 

Jeg har mange av disse setningene – som bare renner ut av munnen min, og kroppen min har fakter og ansiktsuttrykk som følger med: «Gleder du deg til å begynne på skolen?» «Tenk, nå skal du begynne på stor avdeling, da tenker jeg du gleder deg», «Ååå har du hatt det fint i sommer?»

Mange ledende spørsmål som alle stråler en forventning om at svaret skal inneholde en respons hvor alt er positivt. Setninger jeg selv har svart på som barn – og som nå har flyttet inn i meg.  

Jeg hører frasene rundt meg også. Jeg lurer på om vi voksne forstår hva vi signaliserer til barna rundt oss. Hvorfor åpner vi ikke opp for annet enn det fine? Hvor er spørsmålene som gir rom for det såre, det vonde og vanskelige? Det virkelige liv.

Jeg har jo erfart det selv, ikke alle turer og ferier er like hyggelige. Noen ganger blir det krangler, irritasjoner, dårlig vær, og tider hvor alt, som ungdommen i huset ville sagt det «bare er dritt». Ikke alle ferier, helger eller helligdager blir som forventet. Det gjelder for oss alle. 

I disse dager er det mange barn som står overfor overganger med skifte av avdeling, som skal begynne på skolen eller skal bytte barnehage/skole. Det er ikke alt ved dette som er like fint og flott. Flere gruer seg, og mange vil erfare det å savne vennene sine fra barnehagen, fellesskapet og gruppen de var en del av. Slik som jeg også av og til kan savne gamle arbeidsplasser og kollegaer. 

Vi vet det tar tid å bygge nye relasjoner både til nye venner og de voksne som jobber der. Det er ikke alltid lett å finne sin plass i en ny gruppe. Det vil bli utfordrende. Jeg tenker at vi i større grad bør forberede barna på dette. Kanskje det vil bidra til at de ikke føler seg så alene, at det ikke er unormalt med disse følelsene, alt trenger ikke være perfekt. Det er forventet at livet av og til er vanskelig. Gjennom det vil barna kanskje være mer robuste til å takle det som kommer. Vi som er rundt må være der, til stede, å lytte, støtte, trøste og ta imot. Våge å gi rom for de følelsene som måtte komme – enten de er lette, gode, vanskelige og vonde, eller til og med litt av begge deler. 

Jeg stopper opp, toner meg inn. Stryker ham på kinnet. Jeg setter meg på gulvet. Han ser på meg, før han synker ned i fanget mitt. Hodet hans lener seg mot skulderen min og tårene kommer. 

Fortellingen får meg til å reflektere over retten jeg har til å definere en annens opplevelse? Jeg kan jo aldri vite helt sikkert hvordan et annet menneske opplever ting. Hvilken rett har vi - som har levd litt lenger enn det barn har - til å ramme inn, korrigere og til og med kritisere hvordan de lever i sitt eget liv? Hvor ofte lar vi barna ramme inn, definere, kritisere og korrigere våre liv? Stort sett ikke i det hele tatt, slår det meg. Selv om det oppleves avvisende i øyeblikket, og jeg kan kjenne på såre følelser, kjenner jeg samtidig på enorm stolthet når barna mine forteller meg for eksempel at jeg tar feil. At de heller vil være alene enn å snakke med meg. At de trenger tid til å tenke selv. At jeg ikke vet hva som er best. De må finne ut av det selv. Ja, i slike situasjoner kjenner jeg på øyeblikkene, og tar de med meg videre. Jeg blir stolt av at de tar ansvar for å forstå sitt eget liv og ikke lar meg definere det.

«Respekter hvert øyeblikk: det foregår og vil aldri komme igjen, så ta det på alvor; sårer du øyeblikket, vil det blø, slår du det i hjel, kommer det tilbake for å spøke som et ondt minne.»*

Så jeg skal prøve å fange øyeblikket. Det kommer jo aldri tilbake akkurat slik det oppleves der og da. Så både som aktør og observatør blir dette mer og mer klart for meg. Sommerminnet med brødrene mine og meg fanges i øyeblikket som var, og vil helt sikkert deles på en ny måte når vi treffes igjen. Og vi kommer til å le like mye. Heldigvis.

*Janusz Korczak – Barnets rett til respekt (1929)