FRA INNSIDEN: Tilgi oss, for vi vet hva vi gjør.

/
lenechatrin-sorthvitt.png

Av
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

«Har du en liste med punkter over hvordan vi skal gjøre det?» Berit Bae fortalte meg for mange år siden om hva hun oftest fikk spørsmål om når hun var rundt og snakket om anerkjennelse. Punktliste over hvordan gjøre anerkjennelse? Er anerkjennelse en metode?  Det samme kom tilbake til meg da jeg hørte et foredrag sammen Line Melvold, hvor foreleseren spør ut i salen: «Har dere prøvd å gjøre barns medvirkning noen gang? Det er skikkelig vanskelig. Det er jo aldri godt å vite hva barna vil finne på.»*

I dette innlegget skal jeg skrive om barns rettigheter, om metoder, om tida vi faktisk har og lever i – og om tilgivelse. Fordi det vil vi trenge.

I Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver står det: «Alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn, jf Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 3 nr. 1. Dette er et overordnet prinsipp som gjelder for all barnehagevirksomhet.» (Utdanningsdirektoratet 2017, s. 8)

For å fortsette der jeg begynte: én av de tilbakemeldingene jeg selv oftest får når det er snakk om barnets trygghet, tilknytning, tilpasning og tilvenning er «jammen, vi har egentlig ikke tid». Mitt spørsmål blir da: hvem eller hva er tidstyvene i din barnehage, på din arbeidplass? Hvor mange av disse tidstyvene kan bli borte hvis både du og kollegene dine alltid prioriterer det vi i dag vet er barnets beste? Fordi dét er nemlig den viktigste delen av jobben vår.

Thomas Hylland Eriksen skrev i 2001 boken Øyeblikkets tyranni. Rask og langsom tid i informasjonssamfunnet. I denne drøftes blant annet følgende påstander:

  • Hastighet er et avhengighetsskapende narkotisk stoff

  • Hastigheten fører til forenklinger

  • Hastighet skaper samlebåndseffekter

  • Hastighet fører til tap av presisjon

  • Hastighet fører til krav om enda mer hastighet
    Og – Vinninga har en stygg tendens til å gå opp i spinninga.

Gir det gjenklang?

Cecilie Thunem-Saanum har kommunikasjon og tidsbruk som sitt arbeidsfelt, og har blant annet skrevet om nøkkelspørsmålene du ikke klarer å stille når det koker* (2014).  Spørsmålene hennes er 1. Hva har størst verdi akkurat nå 2. Hva får størst konsekvenser dersom du lar være å gjøre det? Hun skriver om effektiv prioritering, noe jeg til bruk i omsorgs- og utdanningssammenheng vil omdøpe til etisk prioritering. Det aller første spørsmålet vil for ansatte i barnehage og skole nemlig alltid måtte være: Har det jeg nå velger å gjøre eller si barnets beste som grunnleggende hensyn? Ja? Bra! Riktig! Nei? Rykk tilbake til start.

Det har alltid størst verdi for barnet at du tar deg tid. Det får størst konsekvenser for barnet, også i voksenlivet, hvis du ikke gir barnet det barnet trenger. Det er rett og slett slik at det vi velger å bruke tiden vår på her og nå, kan bety all verden for barna våre, både nå og senere. Tid er definitivt vårt viktigste materiale.

Syns du dette lyder dramatisk? Jeg tar en liten sving tilbake til Bae og anerkjennelse.
I 1992 var hun (og J.E. Waastad) redaktør for en artikkelsamling ved navn Erkjennelse og anerkjennelse. Perspektiv på relasjoner. Hun står også selv for artikkelen Relasjon som vågestykke – læring om seg selv og andre, hvor hun skriver om sin forståelse og benyttelse av Anne-Lise Løvlie Schibbyes dialektiske relasjonsteori. Der kan vi blant annet lese at:

 

«Ut i fra dialektisk relasjonsteori må opplevelser i relasjon forstås i lys av vårt fundamentale og motstridende behov for tilknytning og avgrensning. Barnet, eller enhver annen person i utvikling, strever for å bli anerkjent. Bare slik kan det bli kjent med ulike deler av seg selv, bygge opp styrke, og holde angsten for å bli forlatt og angsten for å bli oppslukt under kontroll. Å bli anerkjent av dem vi er avhengige av, handler om psykologisk liv eller død. På den måten får personer som er i en posisjon der andre er avhengig av deres anerkjennelse (f.eks. foreldre, pedagoger, terapeuter, ledere) stor definisjonsmakt» (1999, s. 37).

 

Ikke bare bestemmer vi over tiden, vi bestemmer også over psykologisk liv eller død.
Ut fra dette perspektivet, skriver Bae videre, så kan vi tolke barns forsøk på å dele sine tanker og opplevelser som både et håpefullt prosjekt og et vågestykke, fordi de kommuniserer i håp om å bli sett og få seg selv tilbake på en OK måte. Er det ikke dette vi alle dypest sett trenger? Uansett, arbeidet vårt består i å ta i mot alle barns modige invitasjoner, alltid. Selv når dagen og programmet vårt er lagt, og klokka er den aller største tidstyven av dem alle. Klokka skaper stress i oss, og derfor også i barna. Det er ikke tiden som skaper stresset. For tiden har vi. Det handler om hva vi velger å bruke tiden vår til. Om hva vi plikter å bruke den til.

Når vi opplever stress fjerner vi oss samtidig fra en oppriktig innlevelse i andres perspektiv og behov. Jeg låner begrepet hjemløs innføling, benyttet i artikkelen Den terapeutiske arvesynd, av Ellen Kolsrud Finnøy (Bae og Waastad, 1999, s. 93), og tillegger en dimensjon i innholdet. Hjemløs innføling er når vi ikke er i kontakt med vårt eget. Og tenker at vi kan være i kontakt med andre(s). Det handler om nærhet, sårbarhet, om tilpasninger gjort langt tilbake i tid – og som vi ikke har et avklart eller bevisst forhold til. Vi mangler kontakt. Slik stresset gjør at vi mangler kontakt med tiden vi har og er i.

Vi får ikke mer tid av å gjenta at vi mangler tid. Når ansatte i barnehage og skole i tillegg nå er de som oftest benytter seg av Albert Åbergs barnlige «skal bare, skal bare», så er det ikke lenger sjarmerende, det er farlig. Fordi vi vet bedre. Og derfor burde vi også klare å gjøre bedre.

Jeg tror ikke vi trenger å lete etter flere metoder. Det finnes allerede alt for mange å gå seg vill i. Jeg tror vi trenger å være til stede der vi er, når vi er der. Slik at barn kan få seg selv tilbake på en OK måte, i møte med akkurat deg. Og at vi går på jobb hver dag med følgende rettesnor: Har det jeg nå velger å gjøre eller si barnets beste som grunnleggende hensyn?

Ja? Bra! Riktig!

Nei? Rykk tilbake til start.

 

* https://www.styd.no/blog/2018/7/2/fra-innsiden-sjfrkunnskap-har-du-prvd-gjre-barns-medvirkning

* https://www.dn.no/2014/11/14/0858/nkkelsprsmlene-du-ikke-klarer--stille-nr-det-koker