FRA INNSIDEN: Mitt skattkammer

Av
Lene Hole
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.

Fra kontoret hører jeg små barneføtter komme sprettende bortover gangen. De stopper opp utenfor kontoret og etter et par sekunder titter det frem et hode i dørkarmen.
«Lene, kan jeg få se på skattene dine?» spør han.
«Ja, kom inn» sier jeg.

Vi åpner døren til arkivet og tar frem det lille skrinet. Vi løfter frem en og en stein, og stryker de mot kinnene våre slik vi pleier. De er så glatte, og kalde mot huden. Vi beundrer de fine fargene. Så er han ferdig. Pulten min heises opp og ned, papirer flyttes på. Stempelet prøves ut og skapdørene åpnes. Alt i en forrykende fart. Så løper barneføttene i rasende fart tilbake til avdelingen. 

I det siste har det vært stille på kontoret. Jeg har ikke fått så mange besøk av ham som jeg pleier. Jeg tar meg i å savne de daglige besøkene og undrer meg over hvorfor han ikke kommer like ofte lenger. I en ledig stund går jeg en tur inn på avdelingen hans.

Han er den første som møter blikket mitt. Han er en sånn han, som får med seg alt. Jeg begynner å ordne med lekematerialet på avdelingen, for å gjøre meg mindre interessant. I begynnelsen hjelper han til, men etterhvert begynner han å konstruere med de grønne kassene. Han bygger konsentrert, og frem av materialet vokser det sakte men sikkert frem en buss. En ansatt setter seg rolig ved siden av ham og gutten forteller om alle detaljer på bussen. Jeg blir stum av beundring over alt han har tenkt på. Plankene som blir satt i håndtakene er for å forsterke byggverket. Pleddene blir brettet pent, slik at den ansatte skal få en myk pute å sitte på. For en omsorg. 

Ei jente titter nysgjerrig og beundrende på det som skjer. Hun lusker litt rundt bygget og leter etter blikket til gutten. Det virker som om hun håper på en invitasjon inn i leken. Den kommer ikke. Den ansatte sier at hun kan sette seg på busstoppet, så kommer sikkert bussen snart. «Det koster penger» kommer det strengt fra gutten. Jenta løper og henter en veske med mange korker, og setter seg til å vente. 

Bussen bruker lang tid før den kommer. Jeg blir imponert over tålmodigheten til jenta, hun må virkelig ville være med på den leken. Så flott det må være å ha fått en sånn rolle i en gruppe, at leken du skaper er så spennende! Etterhvert stopper bussen, og både jenta og bamsen hennes blir med. 

Leken utvikler seg og flere passasjerer kommer på. Den ansatte sitter på samme plassen og hjelper til med tolkninger og kommer med forsiktige forslag til kompromisser i leken. Gutten viser en rørende omsorg for passasjerene sine, som da bamsen på ett år ikke føler seg så bra, fordi han har blitt bilsyk. Da kommer sjåføren med temperaturmåler og sjekker hvordan bamsen har det. 

En pedagog fra en annen avdeling kommer inn i rommet og møter blikket til den lekende ansatte. Det er morgenmøte-tid. Da gjør hun noe genialt. Hun ringer på den fiktive stoppknappen på bussen. Sier at hun må av bussen her, for hun skal ta en kjapp kaffekopp hos en venninne som bor rett borti lia. Hun spør bussjåføren om han har mulighet til å vente, for dette går fort. «Selvfølgelig» svarer han høflig. Damen løper med hatt og veske til venninnen sin. Jeg tenker stille inne i meg, hvordan skal dette gå, han trenger jo av og til litt støtte i leken. Men leken fortsetter. To minutter etter kommer de to venninnene tilbake til bussen. De takker for kaffen og damen går inn på bussen igjen. Leken er i gang igjen. 

Da jeg etterhvert tusler tilbake til kontoret, er det fire passasjerer på bussen og leken blomstrer. Jeg titter på klokken, og ser at denne leken nå har vart i snart 45 minutter. Jeg tenker på utviklingen vi har hatt i lekemiljøene i barnehagen det siste året – når vi har vært pilotbarnehage i Styd kommunikasjon sitt forskingsprosjekt om psykisk helsefremmende barnehager. Jeg tenker på rommets betydning for lek og relasjoner.  Når jeg ser bilder av rommene før vi endret tenker jeg:
Hva var det å finne på der?
Hva inviterte rommet til?
Hvilken adferd fremmet dette rommet? 

Jeg forstår nå hvorfor det er stille på kontoret. Gutten har oppdaget mer verdifulle skatter. Han har funnet og blitt presentert for materialer som er spennende og yter motstand.  Han har funnet noe han er god på og som han mestrer – og som er med på å danne nye vennskapsrelasjoner. Ikke minst er han omgitt av varme, lekende og kloke voksne.
Han har funnet sitt eget skattkammer.