Ventetid
/
Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Jeg satte meg ned for å ta pause. Det hadde vært en ekstremt hektisk morgen og formiddag. Mellomvakten var syk, og vi hadde besøk av PPT som skulle observere et barn. Jeg følte at jeg kom til kort både under observasjonen og på den korte fagsamtalen etterpå. Jeg kjente stresset sette seg i kroppen som små lopper under huden. Pust med magen, tenkte jeg. Pust med magen. Men det funket ikke. Hva var det jeg hadde sagt til Ida før jeg gikk til pause? At hun bare kunne gå og leke med de andre. «Neida, de vil leke med deg, vettu. De er jo så greie.» Var det det jeg hadde sagt? Måten Ida så på meg. Hva var det hun hadde på hjertet?
I dag er det 1.desember – for noen er det også første søndag i advent, og ventetid.
Noen av oss venter kanskje på bedre tider, nytt år - nye muligheter, flere folk, mer overskudd, mer tid? Hva driver vi med, mens vi venter? Eller driver vi bare med? Hva venter barna på i desember? Kanskje noe av det samme som ellers i året? Som å vente på venner og lekekamerater, på at maten skal bli klar, på å få ake, huske, bruke sykkelen eller vogna de har lyst på, på å få gå ut, på å få gå inn, på samlingsstund, på mamma eller pappa som kommer og henter, på å få si noe, på å få leke?
Tiden vi lever i bærer preg av en tilværelse hvor det neste øyeblikket snylter på det nåværende, skrev Thomas Hylland Eriksen allerede i 2001, i Øyeblikkets tyranni. Anne-Lise Arnesens bok fra 2004 om det pedagogiske nærvær peker på det samme. Fordi inkludering – nærværet hun også forsket på, krever et minimum av tilstedeværelse, både kroppslig og mentalt, og derfor krever det også bevissthet rundt tidsbruken vår. Er vi der vi er, når vi er der? Er vi pålogget her og nå, eller snylter planene for resten av dagen (eller for desember) på det nåværende øyeblikket? Det er nesten tyve år siden Hylland Eriksen påpekte tidsbruken vår, ved å si noe om det han da opplevde som knapphet i vårt samfunn, eksempelvis: Langsom tid, trygghet, forutsigbarhet, tilhørighet, oversikt, begripelse og sammenheng og ekte opplevelser (som verken er ironiske eller iscenesatt av mediene). For bare et år siden sa et barn til oss etter en prat i garderoben: Det var fint å snakke med dere, for øynene deres var der hele tiden. Tiden er noe som merkes i oss, og mellom oss.
Dette igjen får oss til å tenke på den avdøde filosofen Arne Næss og hytta hans Tvergastein, som fortsatt ligger tett oppunder Hallingskarvet, på ca. 1500 moh. Erling Kagge (2018) skriver om turene deres opp dit. Alt rundt oss er til enhver tid nytt, var noe Næss levde etter. Kagge forteller om at de gangene de to (eller andre besøkende) tok turen opp dit, måtte de gå nye veier, om enn bare få centimenter unna der de gikk sist. Hvorfor? Fordi fra hytteveggen og to meter ut, rundt hele hytta, bestemte Arne at det skulle være naturreservat. Så for å skåne moselyngen, issoleiene og reinrosene måtte derfor både han selv og gjestene utelukkende plassere føttene på steiner utenfor vernesonen, slik at han kunne følge med fra vinduet hvordan vegetasjonene levde uforstyrret gjennom årstidene. Tvergastein var, da han levde, derfor kanskje den eneste hytta i Norge uten en menneskeskapt sti. I dag, ca ti år etter hans død, går turister i fast tråkk opp dit. Det har blitt en menneskeskapt sti. Denne historien tilbyr noe ekte og virkelig til ettertanke. For hva velger vi? For oss selv, og barna våre. Og hvorfor? Er vi forsiktige nok med hvor vi setter foten?
Nei, dette ble feil av meg. Jeg reiste meg. Gikk ut til Ida. Hun satt alene ved inngangen. Tydelig lei seg. Jeg satte meg ned. Lente hodet mitt mot hennes og sa: «Unnskyld, Ida, nå gjorde jeg feil. Kan jeg sitte her med deg?» Ida sukket og smilte, og sa: «Du var litt dum.» Og jeg svarte: «Ja, jeg var litt dum.»
Hva kan vi gjøre med og i desember? Hvem vil vi være i desember? Og kan desember være måneden vi begynner livet litt på nytt, hver dag? Og skaper bedre vekstforhold, både for oss selv og andre? Vi tror at tiden vil like at vi tar kontrollen over den. Bestemmer over den. Det vil nok barna også like – å få bestemme over egen tid. Tid til å leke, å være, å fundere og tid til å gjøre ingenting. I barnehagene er vi profesjonelle tidsforvaltere, og det er ikke en tittel som gis hvemsomhelst. Tid er vårt viktigste materiale, pleier vi si. Tid kan derfor være den beste gaven vi kan gi et annet menneske. Noe lite som blir stort, som merkes og føles, lenge etter at øyeblikket er over. Tiden kan merkes i kroppsspråket vårt, den kan høres og føles, gjennom ordene vi velger å bruke, via blikk og tonefall, nærhet eller avstand – som aksept, eller avvisning av barnet foran oss, situasjonen, eller øyeblikket vi står midt i. Og tiden kan merkes i øyne som er der hele tiden.
God ventetid fra alle oss i STYD!