Nye perspektiver
/
Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Verden endret seg i midten av mars.
Men i tiden før det startet et nytt og viktig arbeid. Vi begynte å se nærmere på samarbeid i de ulike relasjonene i barnehagen. Et barns muligheter for god psykisk helse blir aldri bedre enn samarbeidet vi har med både barnets foreldre, våre kollegaer og hjelpeinstansene. Med alle erfaringene fra over 100 barnehager i bagasjen, har vi valgt å skrive en ny bok. Den kan ses på som en forlengelse av kapittel 8 i boken Barn er budbringere, men også leses separat. Tanken er at vi ønsker oss en bok om foreldresamarbeid med utgangspunkt i barns rettigheter. Vi erfarte selv dette da vi skulle lære mer om, og skrive om foreldresamarbeid. Vi savnet en bok med praksisnære fortellinger om foreldresamarbeid. Vi savnet en bok som kunne hjelpe oss å utvide perspektivene våre og hva som kan være til barnets beste. Vi bestemte oss for å skrive med utgangspunkt i det vi har observert, diskutert og reflektert over de siste månedene.
Noen av dere har kanskje allerede hørt oss beskrive samarbeid som å være i takt og ha en felles rytme. I noen samarbeidsrelasjoner kan det se ut som om ansatte og foreldre danser i takt. Andre ganger kan det være mindre flyt, og kommunikasjonen kan hakke, og preges av utakt og ulike forventninger. Årsakene til dette er ikke selvforklarende. Og de vil heller aldri være like. Men når vi danser i utakt, sier det seg selv at noen vil bli tråkket på tærne, eller dra i motsatt retning.
Vår jobb er å møte hverandre der vi er – danseklare eller ikke – og med det utgangspunktet være sammen om det viktigste perspektivet, nemlig å samarbeide til barnets beste. I dette samarbeidet kan varme være en av nøklene. Vi mennesker søker mot det varme, vennlige, innbydende og solfylte. Vi søker mot det som inkluderer oss, hvor noen viser at de liker oss, og tolererer oss. Det finnes mye god omsorg i varme. De færreste trives, vokser og blomstrer i skygge og kulde. Det gir dårlige vekstforhold. Bare tenk på vårens første solstråler her hvor det finnes fire årstider – hvordan både planter og mennesker strekker hals etter sola. Så vi våger oss på en påstand: Sola, varmen, kan være en avgjørende ingrediens, også i samarbeidsrelasjoner.
Med varme og kulde som metaforer tas vi tilbake i tid. Tilbake til en av våre mange jobbreiser.
Vi er på jobbreise til Svalbard. Seks glade kollegaer fra STYD skal jobbe på øya, men vi har tatt turen opp litt tidligere for å jobbe med forskningsprosjektet vårt. Vi tenkte det ville bli en ypperlig anledning til å få tenke de lange tankene. Til å få snakke sammen uten de mer hverdagslige avbrytelsene. Og til å bli bedre kjent. Enda bedre kjent.
Samme ettermiddag vi ankommer Svalbard, har vi bestilt guidet fottur til en av de nærliggende toppene, Platåfjellet. At det var denne dagen snøen også bestemte seg for å komme, var det ingen av oss som forutså. Ikke litt snø – mye snø. Likevel skal vi på tur. Vi har tross alt pakket ulltøy og plaster.
Stemningen er høy og god. Humøret på topp. Vi har mye å prate om, og latteren sitter løst. En av oss har en bihulebetennelse som ikke helt vil slippe taket, men har likevel bestemt seg for å være med. Dette vil hun ikke gå glipp av. Dette vil ingen av oss gå glipp av. Det er en glad gjeng guiden har foran seg ved foten av fjellet. Det begynner å mørkne, vinden uler og snøen har frosset til is enkelte steder. Etter guidens blikk på skoene våre får vi raskt utlevert solide brodder. Og hodelykter. Omsider er vi klare, og kan begynne å gå.
Etter noen minutters gange er ikke praten like livlig lenger. Setningene er korte, og latteren erstattes med pusting. Det er bratt. Det er nysnø og isete steinur. Og det blåser kaldt. Vi konsentrerer oss for å holde følge med guiden. Godt og vel halvveis opp begynner vår småsyke kollega å slite med pusten. Hun må stoppe oftere, og ser de andre bevege seg videre foran seg. Jeg går bakerst, som en naturlig del av det å være leder. Hun sier det ikke, men jeg lurer på om hun tenker på å snu. Derfor velger jeg å si høyt: «Alle skal opp. Vi bruker bare litt lengre tid. Det går bra det her.»
Vi to på bakerste rad går videre i stillhet. Ser de andre ta pause oppe i fjellsiden mens de venter. Når vi kommer frem dit, starter guiden å gå igjen, og de andre følger etter. Det betyr at vi som de siste ikke får pause, at vi fortsatt går bakerst. Dette gjentar seg to ganger til før toppen nås. Det er flere tanker som begynner å melde seg i denne fasen. Også følelsen av å være i utakt.
Vi møtes på toppen til slutt. Alle klarte det. På sin måte. Guiden tar oss imot med rykende varm solbærtoddy. Utsikten er ubetalelig. Praten og latteren er tilbake i gruppa.
Og kanskje er det denne opplevelsen vi lærte mest av på oppholdet vårt på Svalbard. Dagen etter tok vi oss god tid til å snakke om turen. Om hvordan det hadde vært å gå bakerst. Hvorfor det var naturlig for meg å ta ledelsen via baktroppen. Det var ikke bare naturlig, men viktig for meg å gå bakerst. Jeg har hørt mange ledere si at vi som ledere på være et hestehode foran alle andre. Jeg tenker at alt til sin tid. En tid for å peke retning og gå først, en tid for å samle flokken og gå bakerst. Begge perspektiver er like viktige. Vi snakket om hvordan det var å bli ledet av guiden i hans tempo. Hvordan det var å vente, og bare fortsette når de to bakerste kom frem. Refleksjonene var mange, og ble koblet til hvordan det føles å ikke være i samme takt og rytme som de andre. Hvordan det føltes å henge etter, og ikke få muligheten til å få pause når alle de andre fikk det. Hvordan det var å henge bakpå, forsøke å henge med, og likevel bli gående bakerst. Vi har i ettertid oppdaget at denne opplevelsen har direkte overføringsverdi til livet og samarbeidet i barnehagen:
Viktigheten av å føle seg inkludert i flokken.
Viktigheten av samhold og felles forståelse.
Viktigheten av å jobbe sammen mot et mål – og vente på hverandre slik at vi går i samme takt.
Nå lever vi annerledes dager. Vi kan vel trygt si at vi er i utakt med hverdagen vi kjenner. På mange måter må vi finne oss selv igjen i andre måter å leve på. Og dette vil prege oss i lang tid fremover. Det vi har felles, er at ingen helt sikkert kan vite hvordan det blir. Og barnehagene vil kanskje aldri bli den samme igjen?
Det jeg har lyst til å si avslutningsvis, er at vi alle sammen savner menneskemøtene i barnehagene.
Fordi det er det som gir mening for oss i STYD. Og med tiden som vårt viktigste materiale, så får vi bruke den med respekten den fortjener.