Mot normalt?

Av
Charlotte Skontorp
Barnehagelærer

Barn, foreldre og ansatte har fått smake på noe som for noen måneder siden var en kampsak for mange. Det som kun virket som en fjern drøm, ble virkelighet. Full bemanning i hele barnehagens åpningstid. Vi fikk føle på hva dette faktisk betyr for barns trygghet og trivsel i barnehagen. Denne følelsen av å gå hjem fra jobb uten dårlig samvittighet. Det å endelig føle seg tilstrekkelig i det viktige arbeidet med barna, har gjort noe med meg. Derfor blir det vanskelig å gå tilbake til slik vi hadde det før pandemien. Det er med sommerfugler i magen jeg møter på jobb, når vi nå skal inn i ordinær drift igjen.

Det har ikke vært lett å åpne opp barnehagene igjen. Tankene har kvernet både før og etter åpning, om sammensetning av kohorter, organisering av dagen, smittevern, gjennomføring og pedagogisk innhold:

Hva er trygt?
Hvordan trygge barn og foreldre når vi ikke selv vet eksakt hva som er trygt?
Hvordan få til fellesskapet selv om vi ikke er sammen?

Bare oppgaven med å sette sammen en kohort har vært et puslespill i seg selv. Så mange hensyn å ta for å sørge for en god barnehagehverdag for alle barna. Vi må huske på at Knut må være på samme kohort som Fredrik. De er naboer og leker sammen på fritiden. Det samme gjør tre andre par barn. Og så er det Lotte og Vilde, de er søsken og bør få være sammen. Rune strever i lek uten Maren, og Stine blir fort usikker og stille hvis det blir for mye uro rundt henne. 

Jeg tenker at barnehagefolk er gode på å finne nye løsninger, og strekker seg langt for å yte sitt beste for barnas beste. Jeg opplever at vi har klart å skape gode dager i min barnehage. Det har vært herlig å se barna, kollegaene og foreldrene igjen. Jeg er så stolt av mine kollegaer og av ledelsen vår. For noen folk! Jeg ser at det jobbes hardt på alle nivåer. Lek, relasjoner, samspill, inntrykk, uttrykk, informasjon, organisering, planlegging, smittevern - det er mye å tenke på. Jeg er også stolt av og imponert over alle de fantastiske barna som har taklet overgangen over all forventning. Nå begynner en ny uke med endring i retningslinjene. Jeg håper og tror at det vil gå like bra som de foregående ukene.

Dette var noen av tankene mine etter de tre første ukene med strenge smittevernsregler. Sammen - men likevel hver for oss. Avdelingen vår med 18 barn og 3 ansatte var delt i tre kohorter. To av dem kunne samarbeide under pauseavvikling, dobesøk og liknende, men ikke være sammen. Barna på de to kohortene kunne se hverandre, stå med to meters avstand og prate sammen. Men ikke være sammen. De første dagene var vanskelig for noen barn. Det kom ut i frustrasjon og sinne. De ville jo leke med vennene sine, sånn som de pleide. Dette var også utfordrende for oss ansatte, da det strider mot alt vi ellers jobber med av inkludering, vennskap og lek. Den tredje kohorten samarbeidet med en kohort fra en annen avdeling. Der startet ikke alle barna som var satt opp på kohorten, og det resulterte i at Ola var helt uten vennene sine. De skulle ikke komme før to uker senere. Han var tydelig preget den første dagen. Det var en skikkelig dårlig dag.

Under måltidet dagen etter, satt de to kohortene sammen, men hver for seg. På god avstand fikk Ola kontakt med Sander på vår kohort. De tøyset med hverandre, lo og skravlet høyt. Dette fortsatte også etter måltidet, men avstanden ble mindre og mindre. Lysten til å leke sammen ble for stor. Vi som hadde ansvar for de to kohortene ble veldig usikre på hva vi skulle gjøre nå. Relasjonen og samspillet mellom guttene var magisk å observere, men ikke lov ifølge reglene. Etter en lang prat ble vi enige om at barnas behov måtte settes først.

Vi tillot dette «ulovlige» vennskapet etter tett dialog med foreldrene. De støttet valget vi hadde tatt. Ola og Sander oppdaget hverandre på nytt i disse kohorttider, men opplever å savne hverandre nå som vi er delt inn i avdelinger igjen. 

De tre første ukene var preget av mye tilpasninger fra barnas side. De tilpasset seg en helt ny barnehagehverdag. De forstod raskt at det var slik det måtte være nå. De tilpasset seg kohortene de ansatte hadde bestemt, og de lekemulighetene de fikk. Til tross for alle disse tilpasningene, så vi også at situasjonen brakte med seg noe fint. Barn som ikke hadde valgt hverandre før pandemien, fikk øynene opp for hverandre og ble godt kjent med hverandre. Dette førte til at da vi kom sammen som en avdeling igjen, var samholdet i gruppa blitt styrket. Gjennom deler av dagene nå kan vi se nesten alle barna på avdelingen samlet i lek. Barna har lært hverandre bedre å kjenne, og vi ser nye og nærere relasjoner mellom dem.

Det vi har opplevd sammen med barna de siste ukene har gjort inntrykk. Vi-følelsen, fellesskapet og samholdet er styrket. Leken og lekemiljøet blomstrer. Det er latter, glede, omsorg og nærhet gjennom hele dagen. Vi ansatte har i større grad TID til å se alle, snakke med alle, følge opp initiativ - være kloke, varme og bedre - slik vi ønsker å være med barna hver eneste dag. Det oppleves som et kvantesprang i livsglede og sosial utvikling. STYD snakker om å være i takt og danse den samme dansen – og nå forstår jeg bedre hva de mener. Vi er i takt, og det er vakkert.

Det er mange ting som har spilt på lag i denne perioden. Åpningstiden har vært kortere og det har vært tilnærmet full bemanning hele dagen. Barna har også hatt kortere dager og ditto mer overskudd. Rammene for dagene har vært forutsigbare. Det er ingenting som har tatt personalet bort fra avdeling. Vår hovedoppgave er, og har vært å være sammen med barna.

Vi har fått muligheten til å ha avdelingsmøte utenom arbeidstiden – dette ble viktige timer. Slik fikk vi snakket ordentlig sammen, reflektert over alt det nye og planlagt sammen hva som er til barnas beste. Møter knyttet til det pedagogiske innholdet er helt nødvendig!

Spørsmålene som reiser seg nå er flere:

Hvordan kan vi lære av de erfaringer vi har gjort i disse ukene?
Hva bør videreføres og foredles?
Hva kan vi lære av denne måten å være sammen på i barnehagen?
Hvorfor sier vi egentlig tilbake til «normal drift»?
Hvem har bestemt hva som er normalt?
Bør ikke gode muligheter til nærhet, relasjon og lek være normalen? 

Eller er det mot normalt?