Vi trenger hverandre
/
Av
Line Melvold
Daglig leder i STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
Wenche Høiseth
Styrer i Slagen barnehage, Tønsberg Kommune
De viktige fellesskapene våre
La det være sagt med en gang: Vi håper og tror at fellesskapet er så sterkt at det tåler en pandemi. Fordi vi trenger hverandre. Dette er et lite hjertesukk. Fordi vi savner hverandre. Og det må være lov i november. Er det sånn at det er «innafor» å si at koronabarnehagene kan stå i fare for å miste fellesskapene sine?
Det løftes frem i ulike medier at koronabarnehagen har ført til en roligere hverdag med mindre stress for barn, foreldre og ansatte. Med kortere åpningstid får vi bedre bemanning hele dagen. Med mindre grupper kommer ansatte tettere på barna. Kohort har blitt en del av hverdagsspråket, og håndspritlukta er en naturlig følgesvenn gjennom dagen. Barnehagefolk er vant til å snu seg rundt og ta nye utfordringer på strak arm. Vi er en yrkesgruppe som gjennom år har utviklet endringskompetanse og fleksible hoder. Men vi er også helt avhengig av å kunne samarbeide, og vi trenger tid sammen for å løfte blikket for å se lenger enn dagen i dag. For når verden forandrer seg, forandrer også verdiene seg da?
Vi kjenner på at vi mister fellesskapet. Vi mister relasjoner. Vi mister hverandres perspektiver når vi må holde avstand til hverandre. Spørsmålet vi stiller oss er: Hva gjør det med en personalgruppe når vi mister muligheten til tett samarbeid? Hva gjør det med fellesskapet når kohortene skal klare seg mest mulig selv? Hva gjør det med samarbeidet med foreldre når vi ikke kan møtes fysisk slik vi vanligvis gjør? Vil vi klare å holde sammen og samarbeide til barnets beste?
Vi har jobbet mange år i barnehage, og har ved mange anledninger vært i situasjoner som rokker ved våre eller barnehagens verdier. Som ledere er vi ofte i skvisen når alle skal ivaretas: barn, foreldre og ansatte. Vi må prioritere og ta valg. Særlig vanskelig er det når valgene som tas, blir mer økonomiske enn etiske. Når gapet mellom det som loves og det som gjøres, er stort.
Mange er opptatt av hva pandemien gjør med og for barnehagen. Koronaen har ført til tilstedeværende og lekende ansatte – ansatte som er deltagende og tett på. Koronaen har vist oss hva som er viktig. Eller er det sånn at koronaen har vist oss at vi tidligere ikke har prioritert det vi allerede vet er viktig? Eller tvinger de trange rammene oss nærmere det som egentlig er kjernen i arbeidet vårt: å sørge for barns rett til beskyttelse, lek og vennskap?
Det vi kanskje har lært mest av i koronatiden, er hvor uendelig mye fellesskapet betyr, og hvor viktig fellesskapet er i barnehagen. Nå er vi mer isolert fra hverandre i kohortene våre. Relasjoner som barn hadde til hverandre på kryss og tvers av kohortene, lider nå under avstanden som må holdes. Uteområdene er delt av med ulike kreative stengsler. Skillevegger bygd på dugnad av foreldre, paller og planker, grønne kasser, lange rør i forskjellige format – barna forstår med en gang at dette betyr «hit, men ikke lenger». Barna tilpasser seg den nye hverdagen, og holder avstand. Det gjør noe med oss alle sammen. Det gjør noe for hva slags barnehage vi er og hvem vi er – sammen.
Som ledere opplever vi å ha svekket relasjonene til både barna og foreldrene. Vi har mistet de fine morgenstundene i barnehagen hvor vi kom tettere på barn, foreldre og ansatte. Fellesskapet rundt en frokost er vanskelig å forklare med ord. Betydningen av alle klemmene som nå ikke kan gis, føles som et fysisk savn i hele kroppen. Vi opplever at vi tenker og snakker mindre sammen. Vi reflekterer mindre, og utfordrer hverandre ikke på samme måte som før. Når skal vi gjøre det? Vi har mistet arenaene våre for felles refleksjon. Må vi bygge opp tilliten igjen før vi kan begynne å utfordre hverandre slik vi gjorde tidligere? Må vi bygge opp nye fagarenaer når vi går tilbake til «normalen»? Når vi har kjent på hvor befriende det er å ha færre møter i hverdagen, kan vi organisere disse viktige arenaene slik at vi beholder nærheten til barna slik vi har det nå? Vi må være bevisst dette i tiden vi har nå, slik at vi løfter fram fellesskapet i de anledningene som gir seg. For vi får redusert syn når vi ikke kommer tett nok på hverandre. Akkurat som barna blir stående og se over på en annen kohort, blir vi ansatte mer tilskuere enn deltakere til hverandres praksis og slik mister vi de nære relasjonene. Det er mye bra som skjer nå fordi korona tvinger oss inn i en annen struktur, men fellesskapet og friheten var bedre før.
Og barna – ja, de har det fint i kohorter. Men vi erfarer også at barn savner fellesskapet. Barna savner å få bruke hele barnehagen og å få leke der de vil. De savner å finne og utforske de «beste» lekestedene, både inne og ute. De savner relasjoner og vennskap, og mulighetene som ligger utenfor gruppa si. De savner å finne spennende lekemateriell, og nye skatter som skal utforskes og lekes med. For ikke å nevne det å kunne besøke en lillesøster eller lillebror.
Fellesskapet er oss, og fellesskapet vårt har på flere måter blitt mindre. Fellesskapet vårt blir mer usynlig. Fellesskapet vårt lider under koronaen. Og det rokker ved våre verdier. Det kjennes helt inn i ryggmargen. Det vi forsøker å mobilisere nå, er et nytt fellesskap på tross av avstanden. Det vil kreve noe annet av oss, og vi må finne disse mulighetene sammen. Derfor må vi ta det beste fra korona, med det beste fra tiden før korona. Vi må skape et fagfellesskap som forener og hjelper barnehagene til å holde seg fast i fagligheten på tross av at vi er lenger fra hverandre. Kanskje det vil åpne seg muligheter vi tidligere ikke har sett? Ønskene om nye fellesskap gir håp i en tid der mye har havnet i skyggen av pandemien. Og vi har behov for lyse tanker nå. Lyse tanker som gir energi og kraft til å tenke nytt. Nytt om fellesskap.