Vær bindemiddel, ikke løsemiddel.
/
Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
Vær bindemiddel, ikke løsemiddel.
- Per Fugelli
Det å være en del av barnehagehverdagen innebærer å være konstant på utkikk etter å lære av andre og andres perspektiver. Alt fargelegges av ulike forventninger, ulike samarbeidskulturer og ulike samarbeidsrelasjoner - enten så åpner relasjonene opp for ulike perspektiver, eller så fjerner de seg fra dem. Barnehagens samfunnsmandat er av stor betydning for hele familien. De verdier, holdninger og handlinger vi viser i de ulike relasjonene vi er i, vil påvirke både her og nå, og på senere tidspunkt. Vi må ta inn over oss, alle sammen, at vi faktisk har makt til å endre barns liv til det bedre, bare ved måten vi er på. Det er sterke saker.
Og med dette viktige mandatet kommer også sterke følelser, fordi foreldrene gir fra seg det kjæreste de har, til oss, til offentlige omsorgspersoner. De må stole på oss. Og vi må vise oss tilliten verdig. Lite visste jeg om hvordan jeg skulle kjenne på kroppen ansvaret det er å holde hodet kaldt og hjertet varmt i en tid som krever litt for mye av oss. For vår følelsesmessige tilstand vil, uansett om vi vil innrømme det eller ikke, påvirke både barna og barnas foreldre. Det vil påvirke kollegaer og samarbeidet, og relasjonene vi bygger med hverandre. Vær bindeleddet, ikke løsemiddelet, skrev Per Fugelli. Det tenker jeg på hver eneste dag jeg går inn i barnehagen.
For et års tid siden, satt vi i sluttfasen av arbeidet med boka Samarbeid til barnets beste.[1] Boken handler blant annet om hvordan vi alle sammen kan være nysgjerrige på hverandres perspektiv, selv når det kommer fra et sted vi ikke kjenner fra før. Selv når det føles feil i oss. Hvordan er det for foreldre å ha barn i barnehage, og hvilke muligheter har de for å fremme sine ønsker om å gjøre det beste for sitt barn? Hvilke mulighetsrom gir vi som er ansatte i barnehagen, foreldrene til å fortelle oss om sine perspektiv og ønsker? Prioriterer vi foreldrenes perspektiv på de ulike samarbeidsarenaene? Denne relasjonen foreldre og ansatte i barnehagen opparbeider, er på mange måter broen til barnets ulike arenaer i livet. Lite visste jeg at jeg nå, et år senere, skulle få kjenne på kroppen hvor viktig det er å ta seg god tid til å forstå de ulike perspektivene. Ikke visste jeg, at jeg skulle bli styrer igjen og få mulighet til å lytte så nær som jeg har gjort nå i 10 mnd. Å lytte til foreldres tanker og følelser. Jeg føler at på tross av avstanden korona har krevd av oss, har den også ført oss nærmere hverandres perspektiver, nettopp fordi det står så mye på spill. Lite visste jeg om hvor mye jeg skulle lære.
I den tiden vi har nå, kan det virke som om vi er mer avhengig av hverandre enn noen gang tidligere. Vi er avhengig av å henge sammen, og trenger hverandre for å klare nettopp dette. Og det, det er foreldre og ansattes viktigste felles oppgave. Lite vet vi alle sammen om hva tiden etter korona vil kreve. Men det vi vet, og har lært oss det siste året, er at vi klarer det meste av utfordringer i et sterkt sammen-fellesskap.
Hannah Arendt var tydelig i sin tale: «Som voksne har vi en plikt til å ta ansvar for hva slags verden vi overlater til barna»[i]. Da må vi også vise dem en verden vi alle har gode vekstforhold i. Barnehagen er et slikt møtested der vi kan skape mulighetsrom for alle – mulighetsrom som er til barnets beste, der vi kan snakke åpent og godt sammen og lytte til hverandres perspektiver. Der vi tør å vise følelser, si hva vi tenker og møte hverandre i gjensidig respekt. Lite visste jeg om hvor avkledd jeg skulle føle meg i møte med alle nære livsbekymringer, og hvor fortvilende det kan være å ikke ha en løsning klar på problemer og bekymringer. Vi tar 15 minutter av gangen, har vi sagt – og ment det. Men mye vet jeg nå – om at vi tåler mer enn det vi tror på forhånd, og hverdagen blir så mye bedre når vi tar oss tid til å snakke sammen om det vi står i.
Jeg liker jobben min, jeg liker kollegaene mine og jeg liker foreldrene – men jeg elsker barna. Hvert eneste møte med barna gir mening, og barna gjør det tilnærmet umulig for meg å tilbringe lange dager på kontoret. De river meg bort fra pc-skjerm, bort fra byråkrati, bort fra fine teorier, ord og avstand. De bringer meg nært på livets puls, på livsglede og nært på hverdager i alle fasonger og farger. Barna bringer mening i en tid som virker meningsløs. Barn bringer lek inn i livet til oss som jobber her.
I en krevende tid fortjener barna vår fulle oppmerksomhet. Det sies ofte at barn og unge prioriteres, men det må bli mer enn ord. Det må føre til kloke handlinger, ikke bare i samtaler mellom voksne hoder. Ord må bli til hender, sterke, følsomme hender.
“Til bursdagen min ønsker jeg meg masse sprit. Så har jeg en maskin som kan fange koronaen. Da kan jeg sprute all spriten på den og redde verden” Barn, snart 6 år.
Klart det gir mening. Klart det er barnets stemme vi må bruke tiden vår på. Så hold ut, og hold sammen. Det vil gå bra og det vil gå over.
[1] Melvold, Hansen, Holte og Monrad-Hole (2020) Samarbeid til barnets beste. Praksisnære perspektiver fra barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget
[i] Foros, P.B. & Vetlesen, A.J. (2012). Angsten for oppdragelse. (s. 103). Oslo: Universitetsforlaget.