Lapskausløping og lapskausledelse
/
Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
Lene Hole
Styrer i Ilebrekke barnehage
Som relativt ferske joggere tar vi oss selv i å lese om temaet. I dag hadde vi en samtale rundt en artikkel som beskrev noe forfatterne kalte for lapskausjogging. Dette begrepet forklares som en type ad hoc-løping ut fra hvordan dagsformen er. Da går det ofte i samme tempo og gjerne den samme runden igjen og igjen. Konklusjonen var at denne typen trening ikke ville føre til progresjon for løperen, men bevare den eksisterende formen. For å bli en bedre løper er det viktig med systematikk, og at man har en plan med løpeturene, med særlig fokus på hva du skal trene på. Da bør man også variere med bakkeløp og intervaller. Er det virkelig slik at vi må begynne med bakkeløp- og intervall-løping også? Bare å tenke på det gir ubehag. For det kan være mer enn slitsomt bare å komme seg over dørstokkmila. Bare å klare dette kan føles som en seier.
På dette tidspunktet i samtalen er det helt klart for oss at vi driver med lapskausløping, men tenk om det også gjelder egen ledelse. Hva om vi driver med lapskausledelse? Leder vi etter dagsform? Går vi de samme rundene dag etter dag, eller tar vi noen bakkeløp for å utvikle oss som leder?
I boka Barn er budbringere stilles spørsmålet: «Hva driver vi med, eller driver vi bare med?» Bakgrunnen for dette spørsmålet kom fra flere observasjoner og samtaler i barnehager der vi stilte spørsmålene om hvorfor personalet velger som de gjør. Gir det mening for barna i hverdagen at vi prioriterer som vi gjør? Er det vi gjør og velger begripelig og håndterbart for barna? Slike spørsmål opplevdes til tider vanskelig for ledere å svare på. Det enkle, men også det kompliserte. Det kan ofte virke som om hverdagens gjøremål har blitt automatisert, og derfor smyger det seg unna å bli gjenstand for kritisk refleksjon.
Mening. Begripelighet. Håndterbarhet. Opplevelser av sammenhenger. Aron Antonovsky inspirerer oss på mange måter. Han har utviklet en teoretisk modell som han omtaler med begrepet salutogenese. Dette begrepet er dannet av det latinske ordet salus, som betyr helse eller sunnhet, og det greske ordet genesis, som betyr opprinnelse eller tilblivelse. Antonovsky gir på denne måten en ny synsvinkel for å forstå begrepet mestring. Hans teoretiske modell tar utgangspunkt i et perspektiv som vektlegger faktorer som fremmer velvære og helse, der han beskriver livet som en elv.
Han sier at vår tids vestlige medisin kan sammenliknes med et velorganisert, heroisk og teknologisk svært avansert forsøk på å redde druknende mennesker ut av en frådende elv i vårløsningen (Antonovsky, 2012, s. 103). Tilhengerne av denne fremgangsmåten gyver løs på oppgaven med både liv og lyst. De belønnes også ofte for innsatsen, selv om de paradoksalt nok aldri løfter blikket lenge nok til å finne ut hva som skjer lenger opp i elven, rundt neste sving eller hva som er årsaken til at menneskene i første omgang havner i elven. Vi liker å bruke denne metaforen om ledelse. At vår jobb som ledere ikke kun er å brette opp ermene når ting går galt, men å ha overblikk nok til å forstå hvorfor ting blir som de blir. Men med en opplevelse av opphopning av arbeidsoppgaver og administrative gjøremål kan det være slik at vi som ledere haster videre uten å ta oss tid til å løfte blikket for å få øye på hvor nøkkelen til å kunne ta fatt på utfordringen ligger. Kommer vi for sent inn i prosesser med personalet og foreldrene kanskje? Fører dette til en mer vente-og-se-holdning enn en gå-og-se-gjørekompetanse?
Det er jo noe behagelig med å gå rundt i den samme tralten også. Det er en trygghet i det. Det ligger på en måte i oss – det å velge minste motstands vei. Samtidig krever ledelsesmandatet noe mer av oss når det er barns rettigheter vi skal navigere etter. Det fordrer at barnehagen er en lærende organisasjon, stadig i endring og utvikling. Det krever mot og vilje til å tenke nytt og gjøre ting på andre måter. Da kan vi ikke drive med lapskausledelse og kun bevare det eksisterende.
Hvis vi driver med lapskausledelse, vil vi ikke tidlig nok kunne fange opp utfordringene i hverdagen. Og når det kommer til ledelse, så kan vi i stor grad stå i fare for å gå i samme automatiseringsfelle. Vi bør i større grad rette søkelyset mot det å stille seg spørsmålene om i hvilken grad vi jobber systematisk og legger mål for egen ledelse. For når det er behov for at vi bretter opp ermene, vil vi da være litt for sent ute, og litt ute av trening?
«Arbeid er talentets søster, og da mener vi ikke lillesøster», står det på veggen til den russiske regissørskole.
Vi tenker de har rett. Ledelse er først og fremst hardt arbeid som må gi mening, være begripelig og håndterbart. Så da er det bare å forberede seg mentalt og fysisk på bakkeløp og intervalltrening. I alle fall i ledelsesløypa.