Livet på ekte. I barnehagen.
/
Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
Med inspirasjon fra Jahn Teigen.
Jeg sitter og ser på livet.
Jeg sitter og ser på meg selv, synger Jahn Teigen.
Men altså. Jeg sitter jo ikke, jeg står selvfølgelig. Vi har jo ikke akkurat tid til å sette oss.
Det vet vi som jobber i barnehage.
Og jeg ser ikke på meg selv, men jeg observerer og tar inn over meg livet i barnehagen. Vender blikket utover til de viktigste menneskene – barna, og hvordan det livet som er i barnehagen leves på ekte. Dere vet, det som egentlig skjer. Ikke det vi hører utenforstående eller politikere snakker høyt om. Ting de rett og slett ikke har greie på.
Rett foran meg går en gutt som lærte å gå i helgen. Dette lille menneske på litt over ett år, har reist seg, og går nå på ustøe bein ut i verden. En toåring går forsiktig frem til han. Bøyer seg litt ned slik at de får blikkontakt. De smiler til hverandre og tar hverandres hender. Ettåringen går litt stødigere med denne hjelpen han får fra sin nye venn. Begge to har luer med ører på. De er så skjønne at jeg kan kjenne det gjør vondt i hjertet av hvor vakkert det er. Venner som holder hender, og som skal utforske verden i trygge omgivelser.
Plask. Plask. Plask i vanndammene. Lykke i en vanndam.
Det er som om barna er i sin egen boble, men jeg skal være ærlig. Det er hektisk rundt omkring. Livet på ekte er at det er november. Litt mørkere, store mengder nedbør og, selvfølgelig, litt mer snørr, hoste, feber og prikker i ulike farger og fasonger. Bleier, matbokser, våte sokker, litt for lite skiftetøy, for små regndresser og for store gummistøvler. Akkurat som det skal være. Og helt ærlig, bemanningsnormen er ikke noe å skryte av. Det føles nesten som en spøk at ikke den skal gjelde hele dagen. Veldig fint at vi er hardføre barnehagefolk.
Så fint å sitte og leke med tanker iblant
Å la sansene ta det de får
Det er livets egen hvilepuls som slår
Leke med tanker, det gjør vi endel. Men vi leker sånn på ordentlig hele tiden. Men hvilepuls i en barnehage?
Vel. I mine 32 år i barnehage har det vel aldri skjedd at jeg har tenkt: Jøjje meg for en stillesittende, rolig og forutsigbar jobb jeg har. Det er nok å gjøre med andre ord. Sansene får kjørt seg.
Med de eldste barna er det også veldig mye som skal skje i løpet av en dag. Barna som har byttet avdeling, skal slutte med bleie, smokk, soving og som plutselig er store, selv om de faktisk ikke er det. I det virkelige livet er de helt nye i denne verden. Og de vil gjerne ha akkurat den røde bilen som vennen har (selv om det er flere helt like biler), eller sitte akkurat der noen andre sitter (og ja, det er ledig andre steder). Og mange barn synes det er kjipt med klær som klør, eller de vil helst gå i badedrakt selv om været ikke tilsier at det er det mest naturlige å ha på seg. Og vi i barnehagen jobber med robusthet og resiliens. Så vi heier på at barna skal klare selv, smøre brødskiva selv, kle på selv, klatre opp det høye treet selv. Gå på do selv. Heia heia heia. Og det er masse følelser og nederlag. Og det er masse følelser og mestring. Det er NEI JEG VIL IKKE følelser og det er WOW og HURRA følelser. Barn skal lære å mestre dette livet. Trene seg på ting som er vanskelig og erfare at dumme følelser går over. Og dette blir så mye bedre hvis man ikke må mestre dette alene. Og det krever at vi ansatte har både tid og tålmodighet. Ro og forståelse. Og i dette ekte livet, så må det være lov å si at i innholdsrike dager (les; krevende og dager med stress) kan tømme tålmodighetskoppen og fylle følelseskoppene våre. Det skulle jo bare mangle!
For i det virkelige livet er det virkelige mennesker som er sammen med barna mange timer hver dag. Barnehagefolk. Og tro det eller ei, vi har virkelige liv på utsiden av barnehagen også, med familie, strømregninger, økte matpriser, november og influensa vi også. Og lønna er kanskje ikke å skryte noe av, selv om (jeg mener oppriktig dette) vi har en av landets viktigste jobber. Det er nesten ikke til å tro at ikke vi sier i fra mer enn det vi gjør. At vi tar den plassen vi trenger i det politiske landskapet.
Det er mye jeg ikke skjønner
Av livets store magi
Men jeg holder fast på drømmen
Og min egen fantasi
Jeg forstår virkelig ikke at det ikke er full bemanning hele dagen når vi tar vare på det kjæreste foreldre har, og det fineste som finnes. Barn.
Jeg forstår virkelig ikke at det ikke dekkes opp for ubunden tid for pedagogene, og jeg kan virkelig ikke forstå at vi har hatt de samme 4 timene til plantid – timer som ikke har økt på 50 år, selv om kravene har økt for hvert år. Det føles ikke særlig magisk, om jeg skal være ærlig.
Jeg forstår ikke at vi som jobber i barnehage ikke blir verdsatt mer enn det vi gjør av de som sitter på pengesekken. Vi overøses av klemmer og gledeshyl fra barna hver dag, og det er helt fenomenalt. Og det gjør vi nok fordi barna kjenner i hele seg at vi er glade i dem. Skikkelig, på ordentlig glad i dem.
Og det som er trist, er at mange barnehagefolk har sluttet å tro på økt bemanning og anstendige arbeidsforhold. Fordi det virker som om det bare er en fjern drøm.
Det er det som skjer med barnehagefolk i det virkelige livet.
Min egen fantasi, ja den brukes i leken sammen med barna. Krabbende rundt som kattepus på piknik.
For det vet vi jo er livsviktig.
Forskning støtter leken. Fagfolk støtter leken.
Men å jobbe i barnehage på ekte, det er ikke en lek. Det er alvor nå. Og det blir mer alvorlig, kjære alle sammen, hvis ikke snart mennesker som tar vare på små mennesker hver dag, blir anerkjent for jobben de gjør.
Husk: det kan være tøft å være menneske i november. Ta vare på hverandre.
Også tar vi oss sammen. Holder oss sammen. For barna har rettigheter vi skal ivareta. Helt på ekte.
Gi meg fri, avslutter Jahn Teigen.
Kanskje vi er heldige og får tatt ut avspaseringen før nyttår?