Barnehagedagen 14. mars 2023: Liten og stor

Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune

«Det er et viktig tema! Vi bør markere det, selvfølgelig. Men vi kan jo ikke gjøre det ved å ikke sette inn vikar, ta ut ubunden tid samme dag, legge møter og foreldresamtaler og tverrfaglige møter på én og samme dag? Eller avspasere alle timene vi har jobbet ekstra, og som ikke vi har rukket å ta ut tidligere? Og samtidig virker det som om vi har snakket og snakket om dette i årevis uten at det er noe bevegelse i riktig retning, annet enn de kommunene som har prøveprosjekt med ekstra bemanning. Selvfølgelig er det positive effekter av økt bemanning! Det vet jo alle som jobber eller har barn i barnehage! Det blir for dumt! Men hva gjør vi da?»

Det er en kollega i barnehagen der jeg jobber som styrer som tenker høyt tidlig en morgen. Det nærmer seg barnehagedagen 14 mars. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Nå, tre år etter at pandemien slo beina under oss alle sammen, skal vi igjen snakke høyt om et behov alle burde være klar over. Som alle er klar over. Nemlig betydningen av bemanning og flere ansatte i barnehagen.

Og jeg blir skamfull når jeg tenker: Det hjelper ikke uansett. I over 30 år har jeg jobbet i og med barnehager, og jeg blir stadig overrasket over ulike utsagn og innspill fra utenforstående som har med hverdagen i barnehagen å gjøre. Utsagn som sladrer om uvitenhet om det virkelige livet vi har sammen med barna, kollegaer og foreldre. Jeg tenker at det i stor grad også handler om hvilke holdninger og perspektiver vi har med oss inn i alle timene vi er sammen med barn hver dag. Barns beste er et felles argument, men det ser så ulikt ut fra hvem som snakker. Det er ikke til å forstå. Mulig jeg er naiv, men jeg forstår virkelig ikke. Men hvor kommer dette enorme behovet for voksenperspektiver på gevinsten av å ha barn i barnehage?

Her om dagen var jeg deltager på et møte der det ble snakket varmt og inderlig om hvorfor kommunen skal satse på forskningsbasert /lekbasert læring. Det er visst ikke nok at barn leker, det skal være veiledet lek. Lek som ansatte skal veilede barn i. For meg så er dette så snodig. Hvem er eksperter på lek, egentlig? Og hvorfor henger det sammen med bemanning tenker du kanskje? Jo, selvfølgelig henger arbeidet med barn og bemanning sammen, fordi det handler om hva vi prioriterer for barn. Valg vi tar på vegne av barn. Ifølge lekbasert læring skal ansatte blant annet ta utgangspunkt i aktiviteter de selv synes er artige å drive med for å engasjere barna. Matematikk og språk skal settes inn i detaljerte planer og gjennomføres av de store for de små. "Veiledet lek" omtales det som. Til dette arbeidet følger det til og med en lettlest bok med masse tips til aktiviteter og artige ting som kan styres. Av de store. For de små.

Altså – for meg grenser det til det banale. Jeg tenker: Barn er engasjerte i seg selv. De lever i denne verdenen uten det filteret vi voksne etter hvert har tatt på oss. De er akkurat som de "human beeings" de skal være.

Så om vi skal snakke om bemanning i barnehager, om liten og stor, så må vi begynne med kunnskapen vi har om lek. Vi må snakke om holdninger til barndom og hvordan verdier blir mer enn ord på et papir. Vi må skjønne at det vi driver med, har stor betydning for barns trygghet, trivsel og utvikling – uten å ha behov for å måle dette verken her og nå eller i årene som følger. "Liten og stor" er slagordet for barnehagedagen. Liten blir veldig liten når store snakker om tall og grafer. Og effekt og kostnader. Bitte, bitte små blir barna, og stemmene blir vanskelig å høre. Og jeg kjenner min egen profesjonsstemme står i fare for å stilne, fordi jeg er lei av å gjenta meg selv.

«Bakermester Harepus er en viktig baker …» nynnes i et hjørne.
Der ligger to barn og lager nye veier av kapla-klosser: nye veier til bilene som skal besøke dyrehagen. Inne på avdelingen kvernes kaffebønner i en gammel kaffekvern. Kaffebønner fra Rwanda faktisk. Globusen settes frem på bordet, og barna finner frem til hvor dette landet er. Det lukter kaffe på hele avdelingen.
Tikk takk, tikk takk – den gamle klokken som slår hver time, minner oss om tiden som går. Jeg tar meg i å registrere at lyden av den gamle klokka overdøver lyden av en avdeling med tre- og fireåringer. Det sier noe om stemningen i rommet.
Ute i garderoben hører jeg ansatte som ler sammen med barna. De har bygget opp et stupetårn av grønne kasser med masse madrasser og puter under. Hopp – hopp – hopp. Om igjen og om igjen.
Under måltidet snakket vi om hvor vanskelig det kan være å kjenne seg selv. Tenk det. Vi satt og snakket om selvinnsikt, og ble enige om at det er veldig rart at det kan være så vanskelig å bli klok på seg selv.
Tikk takk, tikk takk sier klokka.
«Vi blir eldre for hvert tikk og takk», sier et barn. Så ble det stille. Tanke-stille.
Denne kvelden kjenner jeg at jeg har lekt i hele dagen. Det er som jeg er glad i både kropp og sjel.
Jeg har til og med født to barn og en dvergleopard opptil flere ganger i dag, og hatt barn som har stukket av midt på natten mens vi lå og sov i leiligheten som vi hadde laget. Det har vært så gøy. Så fint. Lekelyder er noe av det beste jeg vet. Etter alle fødslene fikk jeg servert sjokolade-te, noe som jeg aldri hadde smakt før. «Det er fint å prøve noe nytt», fikk jeg beskjed om.
Og leken flyter videre. Vi store lærer av de beste. Av leke-ekspertene. 

Dette kan være hverdagen.

Tankene jeg sitter med i kveld er:
Kan kvalitet føles i stemningen?
Kan kvalitet høres i lyden av lek?
Kan kvalitet måles i høyden til der de ansatte befinner seg?
Og: kvalitet og lek er avhengig av tilstedeværende ansatte. Og selvfølgelig – god bemanning.

Det jeg vet, er at kvalitet ikke kan betraktes på avstand.
Barn skal ikke betraktes på avstand. Kvalitet for barn kan ikke vurderes uten at vi prøver å sette oss inn i hvordan barn faktisk føler og opplever sitt eget liv sammen med oss ansatte i barnehagen. Og da må høyden være i barnehøyde. Eller som barna sier: «Det er best når de voksne bøyer knærne.»
Da er det vår jobb å gjøre nettopp dét.

Dette er dagene våre når vi gjør jobben vår. Når vi får mulighet til å gjøre jobben vår. Når vi er sammen i barnas verden. På barnas premisser. Når vi gjør ting som er indrestyrt av barna og er med i det som gir mening for dem. Ikke for oss. Ikke for foreldre. Ikke for politikere eller forskere som tenker at vi må fylle innholdet i barnehagen slik at barna skårer høyere på læringsmål når de blir eldre og går på skolen. At det skal være så fryktelig vanskelig å forstå at det er i barndommen barna har mulighet til å være. Og ja da, de lærer hele tiden. Bevare meg vel. Men det er ikke derfor barn leker. De er sammen om noe som er fantastisk her og nå, og de leker seg robuste. Kan det ikke være mulig å ha tillit til barn og barns måte å være i verden på?
Berit Bae skriver: «Små barn er uhyre tilpasningsdyktige, og virkningen av det som skjer i barnehager kan komme til uttrykk mange år senere. Dersom samfunnet vil ta på alvor det som står i Grunnloven og barnehageloven om å ta hensyn til barns beste, bør myndigheter og politikere sørge for en bedre bemanning. Barna trenger flere ansatte sammen med seg hele dagen, og flere med relevant barnehagefaglig bakgrunn. Ellers er det en risiko for at den kritiske bemanningssituasjonen vi har i dag, vil bidra til lærevansker og sosiale problemer hos barna senere i livet. Jeg håper at sentrale myndigheter og politikere erkjenner alvoret og risikoen i situasjonen, og at vi får en bemannings- og pedagognorm som er mer i samsvar med hensynet til barns beste.»

Skal vi markere barnehagedagen 14. mars?
Selvfølgelig skal vi det. Vi skal være der for barna. Vi skal gjøre jobben vår, slik vi gjør hver dag. Det er kanskje det beste vi kan gjøre på en barnehagedag?

Og selvfølgelig skal vi kjempe videre. Og jeg heier på alle som gjør dette og har gjort det i årevis. Selvfølgelig må vi det! Vi er sammen om dette her. Jeg var bare nede i en liten kneik og lot følelsene overta i noen timer. Så opp igjen. Opp og kjempe videre. God barnehagedag!