Tilpasning som forklaringsmodell

Første del: Det teoretiske bakteppet

Jeg er en del av forskningsprosjektet til STYD kommunikasjon «Psykisk helsefremmende barnehager – opplevelser av mening og sammenheng». Dette er et 3-årig forskningsprosjekt om psykisk helsefremmende mennesker og miljøer i barnehagen. Her har jeg hatt to forelesninger om hjernen og psykisk helse. For å utvikle disse foredragene og gjøre det mer skreddersydd til barnehageansatte, sendte jeg ut et spørreskjema som ønsket å kartlegge innholdet i foredragene. Noe av det jeg tok ut fra tilbakemeldingene var at det var flere som ønsket en utdypning i hva jeg mener med tilpasning som forklaringsmodell, og hvordan jeg mener at tilknytning er tilpasning. Dette innlegget er altså et resultat av at 9 pilotbarnehager har gitt feedback på noe de har ønsket mer om. Jeg har tilpasset det slik at alle kan lese mer om hva det vil si å ha tilpasning som forklaringsmodell for psykiske plager. Dette er også et tema jeg tar opp i kapittelet jeg har skrevet i boken «Livsmestring i barnehagen – å bære sin egen bagasje» av Line Melvold (red.), som heter «Kraften i et vannglass – om tilpasning som forklaringsmodell».

 «Snart vil vi se de aller fleste sykdommer som et resultat av tilpasninger, enten det er snakk om hjertelidelser, rusavhengighet eller psykiske vansker» (Pål Kraft i intervju med Lunde, 2017, s. 914).

At psykiske lidelser er et produkt av tilpasninger, er et stadig vanligere perspektiv innenfor psykologien. Dette innebærer at de atferdsmønstre, mestringsstrategier, emosjonsreguleringsmekanismer mm. som man lærer seg tidlig i livet, ikke alltid vil være gode strategier senere. Det som har vært gunstig strategier i sin tidlige historie, kan vise seg å være problematiske strategier senere. For noen kan det føre til større plager. Å ha tilpasning som forklaringsmodell trenger derimot ikke å begrense seg til å være en forklaringsmodell for utviklingen av sykdom. Alle har tilpassede væremåter, både på godt og vondt. Noen tilpasninger vil hemme mulighetene våre, og andre vil hjelpe oss i å nå langt. Dette innlegget har som hensikt å legge frem et teoretisk bakteppe for tilpasning som forklaringsmodell. I andre innlegg om tilpasning som forklaringsmodell kommer det mer refleksjoner rundt hva dette vil si. Innlegget postes i november.

Tilpasningene man gjør seg kan være til blant annet omsorgsgivere, søsken, besteforeldre, venner og andre viktige voksne (som f.eks. barnehageansatte), men det kan også være til miljømessige betingelser som fattigdom, endring av familiesituasjon og utvikling av sykdom. Svaret til hvorfor man tilpasser seg omgivelsene sine, mener jeg å finne i evolusjonsteori. I korte trekk handler evolusjonsteori om at individer tilhørende en art har ulike egenskaper og trekk. Noen av disse trekkene er arvelige, og vil bli overført videre til neste generasjon. Noen av egenskapene er korrelerte med overlevelse og reproduksjon, og vil i større grad bli overført til de neste generasjonene. Disse trekkene vil da over generasjoner føre til større reproduksjon og en spredning av disse genene. Dette kalles naturlig seleksjon, som stadfester at det er de best tilpassende individene som vil overleve og videreføre sine gener. Begrepet tilpasninger/adaptasjon er viktig i evolusjonsteori. Det kan defineres som utviklingsmessige karakteristikker som kommer til syne via naturlig seleksjon for å hjelpe å løse et problem knyttet til overlevelse og reproduksjon.  Tilpasninger som fører til økt sannsynlighet for overlevelse vil da ha større sannsynlighet for å bli videreført til de neste generasjonene. (Buss, 2010). Vi tilpasser oss altså et miljø for å ha økt sannsynlighet for å leve som art, men også som enkeltindivider.

Evolusjon, tilknytning og tilpasning

Personlig er jeg overbevist om at det er de primære omsorgsgiverne som har størst påvirkning på et barns utvikling, ettersom dette er det første møte et individ har med omverden. Jeg tenker at det er slik at barn danner seg et grunnlag for hvordan forstå mennesker og verden rundt dem, der nye erfaringer blir forstått ut ifra denne grunnforståelsen som blir dannet sammen med omsorgspersonene. Tilpasninger man gjør til foreldrene, mener jeg derfor vil påvirke tilpasningene man gjør seg senere i livet. Av den grunn vil jeg videre diskutere hvordan tilknytning kan bli sett i lys av tilpasning som forklaringsmodell.

John Bowlby hevdet at tilknytning hadde sin forklaring i evolusjonen, med det at barn hadde en biologisk disposisjon for tilknytningsatferd for å kunne sikre overlevelse. Tilknytningsatferd er handlinger som gjør at man opprettholder nærhet til tilknytningspersoner, som igjen vil føre til at man føler seg trygg. Eksempelvis gråter mange barn når de separeres fra den primære omsorgspersonen sin. Dette er et adaptivt handlingsmønster som oftest gjør at tilknytningspersonen kommer tilbake for å trøste barnet. Ettersom spedbarn er ute av stand til å mate seg selv og beskytte seg mot fare, er de avhengig av andres omsorg. Barn som med suksess har klart å tiltrekke seg oppmerksomheten til tilknytningspersonen sin gjennom bruk av tilknytningsatferd, har hatt større sannsynlighet for å overleve til reproduktiv alder. Bowlby hevdet derfor at det gjennom naturlig seleksjon gradvis har blitt utviklet et motivasjonssystem han kalte «attachment behavioural system» (ABS). (Fraley & Shaver, 2010). Mennesker som art har altså utviklet et system som gjør det mulig med tilknytning, ettersom dette har vist seg å være gunstig opp gjennom historien.

ABS ønsker til enhver tid å finne ut av om omsorgspersonen er i nærheten, tilgjengelig og oppmerksom. Hvis svaret er «ja», vil barnet føle seg elsket, trygg og selvsikker. Barnet har da større sannsynlighet for å utøve utforskningsatferd i miljøet og være sosial med andre. Hvis svaret derimot er «nei», vil barnet føle på angst. Dette resulterer til atferd som ønsker å opprette nærhet igjen. Dette kan være alt fra enkelt visuelt søk, aktiv bevegelse mot omsorgspersonen eller vokal signalisering. Disse formene for atferd opphører når barnet har oppnådd det han/hun ønsker, eller til barnet er utslitt. Erfaringer fra tidlig tilknytningsrelasjoner mente Bowlby ville forme hvordan barn videre i livet ville forventes å bli møtt, og hva slags bilde de ville ha på verden. Mange ulike studier har stadfestet at en god tilknytning er viktig for videre sosioemosjonell utvikling, og at individuelle forskjeller i tilknytning kan predikere en rekke utfall (Fraley & Shaver, 2010).

Det er altså gjennom evolusjonen blitt utviklet et system for tilknytning. Tilpasning til miljøene skjer derimot også i «her og nå situasjoner» for det enkelte individet. De tre første tilknytningsstilene introdusert av Mary Ainsworth kan igjen underbygge ideen om at tilknytning i stor grad handler om tilpasning til omsorgspersonene. For å opprettholde nærhet til omsorgspersonen, altså øke sannsynlighet for å leve, må barna tilpasse seg den voksnes reaksjoner og handlingsmønstre. Barn under usikker-unnvikende tilknytning er funnet å unngå omsorgspersonene under engstelse, og lærer å trøste seg selv. Dette forklares av noen med at foreldrene under denne tilknytningsstilen er funnet å være avvisende, lite responsive og ser ut til å ha en aversjon for fysisk kontakt med deres barn. Foreldrene til disse barna er funnet å konsekvent avvise barna sine i øyeblikk der deres tilknytningssystem er høyest aktivert. For å opprettholde nærhet til omsorgspersonen lærer barna seg til å ikke vise uro, ettersom de har erfart at dette fører til at foreldrene «forsvinner». Man har sett at barn med sensitive foreldre, blir opprørte når foreldrene drar, men aktivt søker tilbake til dem når de kommer tilbake. Disse er også lettere å trøste. Slik type tilknytningsmønster faller under trygg/sikker tilknytning. Barn med sikker tilknytning er vant med å bli regulert raskt, og vil derav få mor/far som en sikker base de kan søke til for hjelp i uoversiktlige situasjoner. Foreldre under usikker-ambivalent tilknytning har vist seg å være lite konsekvente i sine handlinger mot barnet; noen ganger trøster de, og andre ganger ikke. Dette kan forklare at barn ofte gråter kraftig i denne tilknytningen. De må øke sannsynligheten for at foreldrene skal respondere på dem. Samtidig er de vanskelige å trøste, og vise til motstridende atferd. De ønsker å bli trøstet, men vil også «straffe» foreldrene. De er vant til å ikke vite hva slags reaksjoner de vil bli møtt med til ulik atferd, og vil derfor ikke alltid vite hva som fører til opprettholdelse av nærhet til omsorgspersonene (Melvold, 2018).

Tilpasning utover tilknytning

Videre har ulike teoretikere sett at det kan være snakk om tilpasning når det kommer til psykiske lidelser. Martin Teicher (2002) skriver at det er logisk å tenke at nervesystemet utvikler seg i samspill med det miljøet det blir utsatt for, og at mennesker som da vokser opp i truende miljøer, utvikler en hjerne som er ekspert på å overleve i en farlig verden. Den normale hjerneutviklingen kan her bli forstyrret, noe som kan føre til psykiske plager. Frankenhuis og de Weerth (2013) skriver at det ofte blir sett på at å leve under psykososialt stress tidlig i livet vil føre til svekket kognisjon, ettersom barn som lever under slike miljøer skårer dårligere på tester som måler intelligens, språk og hukommelse. De mener derimot at man burde vende blikket fra å se på det som «svekkede» hjerner, over til «tilpassede» (adapted) hjerner. Dette mener de fordi det er funnet at mennesker som har levd under psykososialt stress utviser forbedrede evner i forhold til læring og hukommelse om oppgaven involverer stimuli som er relevant for dem.  De trekker blant annet frem studier som viser at man gjennom å ha vokst opp under farlige omsorgssituasjoner, er mer sensitive for stimuli som er truende og vil ha bedre hukommelse om oppgaven involverer ubehag.

Å ha tilpasning som forklaringsmodell for psykiske lidelser fordrer videre ulike perspektiver på symptomer. Jeg er spesielt inspirert av Eva Dalsgaard Axelsen sin bok «Symptomet som ressurs». Her beskrives det gjennom boken mange ulike perspektiver jeg mener faller under forståelsen av psykiske lidelser når man ser på det som tilpasninger. Noe av det viktigste perspektivet er muligens det at symptomer på ett tidspunkt har hatt en adaptiv funksjon når de oppstår i forbindelse med livserfaringer. Axelsen skriver: «Et symptom kan forstås som en tydeliggjøring av erfaringer et menneske har, og av hvordan han eller hun har opplevd og bearbeidet disse» (Axelsen, s.19). Jeg ønsker også å legge til hvordan man har tilpasset seg disse erfaringene. Individer blir utsatt for ulike erfaringer han/hun må takle, og i visse tilfeller er dette erfaringer som går langt utover det man normalt kan forvente at et menneske skal takle. Man utvikler en løsning på et problem der og da, som senere kan være skadelig. Løsningen kan være et symptom det ikke er lett å kvitte seg med, ettersom det tidligere har gagnet seg med denne strategien. Jeg tenker også at å ha tilpasning som forklaringsmodell handler om å se ting i et systemisk perspektiv. Psykiske problemer er noe som oppstår i relasjoner og i en kontekst, ikke intrapsykisk. Axelsen skriver om et narrativt perspektiv der man spør «hva har skjedd», kontra «hva som feiler» personen. Kontekstuelle modeller forstår også utviklingen av psykiske problemer som en reaksjon på livspåkjenninger. Av den grunn blir noe som kanskje ses på som irrasjonelt, meningsbærende reaksjoner (Axelsen, 2009).

Avslutning

Tilpasning som forklaringsmodell har altså sine røtter i evolusjonsteori. Man tenker seg at individer tilpasser seg miljøene rundt seg for å øke sannsynligheten for overlevelse. Gjennom evolusjonen er det blitt utviklet et system i mennesker som gjør det mulig med tilknytning, ettersom dette har vist seg å lønne seg for arten. I tillegg til dette vil mennesker tilpasse seg «her og nå» situasjoner, som f.eks. til omsorgspersonenes atferd. Ulike måter å måtte tilpasse seg omsorgspersonene på, kan resultere i forskjellige tilknytningsmønstre. Tilpasning som forklaringsmodell blir også brukt i forståelsen av kognisjon og hjerneutvikling. Det å se på psykiske lidelser som tilpasninger betyr også at de tilpasningene man tidligere har gjort seg i livet har vært adaptive, men utvikler seg senere til å bli et problem. På den måten er også problemer noe som utvikler seg i en kontekst og i relasjon med andre.

Dette var en kort innføring i det teoretiske bakteppet til tilpasning som forklaringsmodell. Neste innlegg om tilpasning som forklaringsmodell vil ta for seg mer refleksjoner rundt positive og negative sider ved å tenke på psykiske problemer på denne måten.

Referanseliste

Axelsen, E. D. (2009) Symptomet som ressurs: Psykiske problemer og psykoterapi (revidert utgave). Oslo: Pax Forlag.

Buss, D.M. (2010). Human Nature and Individual Differences: Evolution of Human Personality. I John, O. P., Robins, R. W., & Pervin, L. A. (red.) Handbook of Personality (3. utg.) New York City: Guilford Publications.

Fraley, R. C., & Shaver, P. R. (2010). Attachment Theory and Its Place in Contemporary Personality Theory and Research. I John, O. P., Robins, R. W., & Pervin, L. A. (red.) Handbook of Personality (3. utg.) New York City: Guilford Publications.

Frankenhuis, W. E., Gergely, G., og Watson, J. S. 2013. “Infants May Use Contingency Analysis to Estimate Environmental States: An Evolutionary, Life-History Perspective”. Child Development Perspectives 7(2): 115-120

Frankenhuis, W. E., og de Weerth, C. 2013. “Does Early-Life Exposure to stress Shape or Impair Cognition?” Current Directions in Psychological Science 22 (5): 407-412

Lunde, A.L. (2017) Barndomstraumer i nytt lys: Ny viten om traumer i barndommen utfordrer diskusjonen om diagnoser. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 54 (10), 908-914

Melvold, L. (red). (2018). Livsmestring i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget

Melvold, T. (2018). Tilknytning og emosjonsregulering. Styd.no. Hentet fra  https://www.styd.no/fra-utsiden/2018/8/21/tilknytning-og-emosjonsregulering

Teicher, M. H (2002). Scars that won’t heal: the neurobiology of child abuse. Scientific American, 286 (3), 68-75