Tilpasning som forklaringsmodell – del 2
/Andre del: Refleksjoner
I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg kort om noe av teorien som underbygger det å se på psykiske lidelser som tilpasninger. Dette innlegget ønsker å sette denne påstanden under refleksjon, både generelt men også sett i lys av barnehageprofesjonen. Jeg kommer til å veksle mellom å bruke psykisk plage/problemer/vansker. Psykiske plager trenger ikke alltid bety lidelse, i form av diagnose. Mye av det som det skrives om her kan derimot også gjelde psykiske lidelser, men for å få et mer generelt blikk på tilnærmingen brukes plager/problemer/vansker.
«Forståelsen av psykiske problemer har fulgt ideologier og strømninger som til enhver tid har vært rådende i samfunnet. Gjennom historien har man gått fra den ene forklaringsmodellen til den andre, uten å komme fram til kunnskap som har blitt stående som gyldig over tid.» (Axelsen, 2009, s.12). Tilpasning som forklaringsmodell er enda et forsøk på å forstå psykiske plager, og det er derfor viktig å ha med seg Axelsens sitat. Dette er ingen fasit. Det kan være frustrerende at vi mennesker ofte søker etter en enkelt og forståelig forklaringsmodell, når sannheten er at det vil være umulig å finne bokser å plassere alle mennesker i, eller gi en forklaringsmodell som passer alle. Samtidig skal vi ikke slutte å søke etter kunnskap, opplysninger og en bredere forståelse. Det blir derimot viktig å ha med seg ydmykhet i sin forståelse av hvordan psykiske plager har sin opprinnelse.
Tilpasning som forklaringsmodell er et systemisk perspektiv på psykiske plager; problemer er ikke noe som ligger i personen, men i relasjonene og konteksten rundt. Barn og voksne må tilpasse seg miljøer som ikke er tilstrekkelige for optimal utvikling. Det å vende blikket bort fra individet som et problem, og over til at det er konteksten som er problemet, mener jeg er en god måte å møte andre mennesker på. Som det ofte sies «Det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig». Tilpasning som forklaringsmodell kan derimot bli tolket annerledes. Hvis det er slik at det er tilpasningene man gjør seg til sine omgivelser som fører til plager, plasserer ikke dette skylden hos enkeltindividet som har tilpasset seg? Kan man starte å diskutere hvem som har tilpasset seg bra, og hvem som har tilpasset seg dårlig? Løvetannbarn blir ofte trukket frem i diskusjoner om resiliens og hva som skal til for å «klare seg bra» etter en vanskelig oppvekst. Det er fint å kunne finne styrke i disse historiene, så lenge det ikke blir kritikk av de som ikke klarer seg tilsynelatende like godt.
Samtidig kan tilpasning som forklaringsmodell fjerne tyngden av de livspåkjenningene som har resultert i plagene. Det er ikke slik at det er tilpasningene som fører til psykiske plager, det er de hendelsene som skjer med personen som er årsaken. Mennesker kan bli utsatt for en rekke grusomme handlinger, som tvinger dem til å måtte tilpasse seg situasjonen på ulike måter. Man utvikler en overlevelsesstrategi i møte med ulike livspåkjenninger. Overlevelsesstrategien har en funksjon der og da, men kan være dysfunksjonell senere. Tilpasning som forklaringsmodell skal ikke få oss til å dempe ned det smertefulle folk går igjennom. Vi må anerkjenne smerte og se at det «ikke er tilfeldig hvilke livspåkjenninger som fører til psykiske problemer» (Axelsen, 2009, s.55).
Noen vil understreke at de ikke har tilpasset seg sine miljøer, men blitt ødelagt pga. det som har skjedd med dem; livet hadde sett annerledes ut hvis man ikke hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I tilpasning ligger også muligheten for forandring, og det er ikke alltid man mener det er mulig å endre seg. For noen kan altså tilpasning som forklaringsmodell være en for «positiv» vinkling på problematikken de sitter med. For andre vil det være godt å høre at plagene man sitter med en gang var funksjonelle og gode strategier, i møte med miljøer som er langt fra det man kan forvente mennesker skal oppleve. Samtidig kan det for noen virke unødvendig i å gå tilbake til opprinnelsen av et problem, og få en forklaring på hvorfor noe er blitt som det er blitt. Problemer kan bli sett på som noe som eksisterer i nåtiden, og det blir da viktigere å se på opprettholdende faktorer for muligheten til endring.
Andre vil argumentere for at det blir feilaktig å ikke ta med individuelle karakteristikker i diskusjonen om utviklingen av psykiske plager. Det kommer stadig mer forskning som understreker betydningen av gener i utvikling av psykiske problemer, og det er visse diagnoser som i større grad er preget av genetikk enn andre. Mennesker er forskjellig i personlighet, temperament, mestringsstiler, stresstoleranse mm., noe som kan påvirke utviklingen av psykiske plager. Problemer individer sitter med er individuelle og ulike fra person til person, selv om man kan sette samme diagnose eller si at de har vært gjennom samme livsbelastning. Jeg ønsker derimot å vende blikket vekk fra tanken om at personer bringer med seg et sett med genetiske disposisjoner som bestemmer hvordan man utvikler seg. Igjen ønsker jeg å trekke frem et sitat fra Eva D. Axelsen: «Psykiske problemer kan virke mer håndterlige emosjonelt når en tar utgangspunkt i diagnoser og kjemi, hjerne og gener, enn når utgangspunktet er opplevd smerte, livsbelastninger og kompliserte samspill». (Axelsen, 2009, s. 15).
Det er altså en rekke kritiske innvendinger mot tilpasning som forklaringsmodell, der det også kan finnes flere enn de som er nevnt her. Velger man å ha denne tilnærmingen som forklaring til menneskelig atferd, blir det viktig å reflektere over svake og sterke sider. Den største styrken jeg mener ligger i å ha tilpasning som forklaringsmodell er at man blir bevisst at mennesker må tilpasse seg deg og din væremåte. Dette er viktig å være klar over i arbeid med mennesker, spesielt med barn.
Tilpasning som forklaringsmodell i barnehagen
Det å ha tilpasninger som forklaringsmodell i barnehagen fordrer refleksjon hos de ansatte. Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene for et barn, og vil i stor grad påvirke hvordan barnet ser på verden, og forventes å bli møtt. Etter omtrent 1 år starter de fleste barn i barnehagen, der de blir møtt annerledes enn av foreldrene sine. Det er med andre ord mye som skjer, og det kreves mye av barn. De tilpasser seg først foreldrene, så et nytt system og nye individer. For noen går dette raskt og greit, for andre vil det ta lenger tid. Dette må det skapes rom for i barnehagene. Det optimale vil være å ha en trygg tilknytning til sine foreldre, og til en/flere som jobber i barnehagen. Samtidig vet vi at det ikke alltid er så enkelt; ikke alle har en trygg tilknytning til sine primære omsorgsgivere, og man møter ulik relasjonskompetanse hos barnehageansatte.
Ikke alle barn vil oppleve speiling, mulighet til trygg separering eller et empatisk miljø hos sine foreldre. Barnehageansatte kan legge til rette for å utfylle disse mangelfulle erfaringene i barnehagen. Er det slik at barnet ikke blir støttet i sin utforskning fra sine foreldre, er dette noe barnet burde få oppleve i barnehagen. Det kan også være barn som ikke er vant til å få trøst og omsorg, og da må ansatte i barnehagen kunne tilby denne formen for relasjonelt samspill. Dette innebærer også at ansatte må tilpasse seg barna man møter.
Det å møte nye former for relasjonelt samspill kan være vanskelig. Er ikke barn vant til å utforske fordi foreldrene gir uttrykk for at dette ikke er trygt, vil det kunne ta litt tid før barnet føler seg trygg på at barnehageansatte støtter utforskning. Det kan være forvirrende for barn at «reglene» er annerledes hjemme og i barnehagen. Selv om det kan være frustrerende, skal likevel barnehagen være et trygt sted, med god kvalitet og omsorg hos de ansatte. Bekreftes det også av barnehagen at barnet ikke får «lov» til å vise tristhet og sinne, kan dette forsterke tanken om at dette er emosjoner det ikke er plass til at barnet viser. Selv om det kan være forvirrende i starten at tristhet og sinne er emosjoner som rommes i barnehagen, trenger barn å oppleve dette. De trenger erfaringer med at verden orker å ta dem imot. Det vil også være viktig å reflektere over barna som har en trygg tilknytning. Er man vant til å få støtte og omsorg, kan det være forvirrende å ikke møte dette i barnehagen. Barnehagen skal ha god kvalitet for alle barn. Det å ha tilpasning som forklaringsmodell vil med andre ord også bety at man må «Se barnet innenfra» (Brandtzæg, Torsteinson & Øiestad, 2017).
Dette synet fordrer også forløpende refleksjon over egen væremåte i barnehagen. Er måten jeg møter barnet på sunt for dette barnet? På STYD sin Facebook side ble det postet et innlegg om en gutt som ble kalt «Karsten» (link til historien finnes under referanseliste). Hva slags tilpasninger til barnehagen må han gjøre seg? Hva forteller den ansatte implisitt til Karsten? Samtidig vil det også avhenge av refleksjon over egne tilpasninger, både på godt og vondt. Hva er vanskelig for deg i møte med barn, og hva er du god på? I neste blogginnlegg som postes i desember vil det komme en rekke praksisfortellinger jeg ønsker å knytte noen spørsmål til i forbindelse med tilpasning som forklaringsmodell.
Det å ha tilpasning som forklaringsmodell håper jeg også kan få folk vekk fra å se på barn som «pøbelunger» og «vanskelige barn». Barn med ulike vansker er ikke noe som lett kan «fikses», ved å eksempelvis sette dem i stillekroken eller kjefte for å lære dem hvordan å oppføre seg. Mennesker blir formet i relasjoner, og barn, som voksne, trenger omsorgsfulle, tilstedeværende mennesker som behandler dem med respekt. Veldig ofte tar jeg meg selv i å tenke, når jeg ser hvordan noen behandler barn; «Hadde de vært slik mot en voksen?». Barn og voksne er åpenbart på ulike steder i livet, der barn ofte trenger mer veiledning og støtte enn noen som har levd lenger. Likevel er det grunnleggende å behandle alle med respekt, i form av blant annet kroppsspråk, handlinger og tonefall.
Barn i barnehagen tilpasser seg derimot ikke bare voksne, men også andre barn i barnehagen. Mennesker er sosiale, og tidlig ønsker barn å gå inn i relasjoner utenfor foreldre og søsken. Vennskap med jevnaldrende blir mer og mer viktig, og disse vil også påvirke barns utvikling. Piaget understreker blant annet vennskap sin rolle i utviklingen av moraldanning, resonnering og regelbruk. For yngre barn vil vennskap tilby tilegnelse av nye ferdigheter generelt, men spesielt sosiale ferdigheter som samarbeid og konfliktløsning. Vennskap er viktig. Barn som blir avvist av jevnaldrende før de starter på skolen, viser dårligere tilpasning på skolen. Det funnet at alvorlig omsorgssvikt kan påvirke de sosiale evnene til unge, og dermed føre til vanskeligheter i å få venner. Samtidig er det likevel sett at om man danner seg positive relasjoner og vennskap i tidlig alder, kan disse til en viss grad motvirke konsekvensene av omsorgssvikten (von Tetchner, 2016).
I småbarnsalder er det viktig å få hjelp til å legge til rette for lek og følelsesmessige relasjoner. Ansatte i barnehagen må med andre ord også tilrettelegge for god tilpasning til jevnaldrende. Jmfr. Fns barnekonvensjon artikkel 31 har barn rett til å leke. I 2013 lagde FN en generell kommentar der de presiserer lekens egenverdi:
«Lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. […] lek i seg selv er ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et mål. […] De viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet.» Viktigheten av små grupper og høy voksentetthet fremheves som svært viktig for at barna skal få mulighet til å utvikle leken sammen med andre.
Mer om barnehagens ansvar for å skape psykisk helsefremmende miljøer kan dere lese om på blogginnleggende med overskriften «Inspirasjon».
Avsluttende tanker
Neste blogginnlegg vil som sagt ta for seg noen praksisfortellinger fra barnehagen som kan brukes som utgangspunkt for refleksjon over tilpasning som forklaringsmodell.
Frem til da kan det være nyttig å se innover og bli mer bevisst sin egen tilpasningshistorie. Tilpasninger behøver ikke være negative atferdsmønstre. Som jeg skrev i det første blogginnlegget; Alle har tilpassede væremåter, både på godt og vondt. Noen tilpasninger vil hemme mulighetene våre, og andre vil hjelpe oss i å nå langt. Det behøver ikke alltid være et mål å endre de tilpasningene som man ikke er fornøyd med, men som ansatt i barnehage, og andre yrker der man jobber med mennesker, er jeg derimot overbevist om at det vil være nyttig å kontinuerlig gjøre aktive refleksjoner over egen væremåte.
Referanseliste
Axelsen, E. D. (2009) Symptomet som ressurs: Psykiske problemer og psykoterapi (revidert utgave). Oslo: Pax Forlag
Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Øiestad, G. (2017) Se barnet innenfra: Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen (8.utg.). Oslo: Kommuneforlaget
von Tetzchner, S. (2016) Utviklingspsykologi (2.utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk
https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/crc-c-gc-17_en_nor.pdf
Historien om «Karsten»: