Tilknytning og emosjonsregulering

En sikker tilknytning til omsorgsgiver er viktig for barn. Det er også betydningsfullt å ha en god tilknytning til minst en ansatt i barnehagen. Dette fører til at barnet i mindre grad behøver foreldrene som kilde til trøst under dagen i barnehagen, i tillegg til at det fordrer utforskning av lek og læring (Broberg, Hagström & Broberg, 2014). Denne teksten ble opprinnelig skrevet som en eksamen i faget PSYC3200-Utviklingspsykologi ved UiO, og legges ut her i en redigert versjon. Som ansatt i barnehagen kan man aldri få nok kunnskap om tilknytning, så dette er en artikkel som blir delt for de som ønsker å tilegne seg mer kunnskap på dette området.

 

Tilknytning og emosjonsregulering

Utvikles emosjonsreguleringsmekanismer som en del av de indre arbeidsmodellene for tilknytning?

Ulike forskere har gjennom de siste 60 årene sett at utviklingen av tilknytning og emosjonsregulering henger sammen. Barn med sikker tilknytning bruker andre mennesker som hjelp i vanskelige situasjoner i større grad enn barn med usikker tilknytning. De har også en større bredde av reguleringsstrategier for flere former av emosjoner. Et individ som befinner seg i en usikker-unnvikende tilknytning vil i minst grad bruke andre personer som eksterne regulatorer og har en tendens til å undertrykke emosjonene sine. Usikker-ambivalente barn vil derimot forsterke de emosjonelle opplevelsene. Forklaringen kan være at tilknytningen sin funksjon er å sikre overlevelse og trygghet for et barn, og at barnet vil tilpasse sine emosjonelle reguleringsmekanismer for å opprettholde nærhet til omsorgspersonen. For både videre forskning, forståelse og intervensjoner blir det viktig med diskusjoner rundt utviklingen av arbeidsmodellene. Artikkelen foreslår at når arbeidsmodellene for tilknytning dannes, inneholder disse emosjonsreguleringsmekanismer som vil følge en person gjennom livet og videre forme viktige tilknytningsrelasjoner. Utviklingen av emosjonsregulering og tilknytning henger muligens så tett sammen at man snakker om to sider av samme sak.

Bakgrunn

Denne artikkelen er inspirert av to aspekter ved tilknytning. Det første er at tilknytning på mange måter er emosjonsregulering. Emosjonsregulering kan defineres som «prosessen der man evaluerer og tilpasser våre følelsesmessige responser» (Holt et al., 2012:485). Tilknytning er det sterke, emosjonelle båndet som dannes mellom et barn og omsorgsgiver tidlig i individets utvikling. John Bowlby hevdet at tilknytning hadde sin forklaring i evolusjonen, med det at barn hadde en biologisk disposisjon for tilknytningsatferd for å kunne sikre overlevelse (Bowbly 1969, i Berk 2013: 428). Jude Cassidy (1994) understreker at emosjonsregulering er en av mekanismene barn bruker for å danne en relasjon med en omsorgsperson som er bedre til å hanske med verden. Av den grunn vil individuelle forskjeller i barns emosjonsregulering til dels bli forklart av ulike tilknytningshistorier. Tilknytning handler i første rekke om trygghet, der omsorgspersonene skal være en sikker base som gjør at barnet kan føle seg beskyttet i utforskningen av verden. Tilknytning er dermed en form for emosjonsregulering, der omsorgsgiver fungerer som en ekstern regulator (von Tetzchner, 2016: 542).

Den andre inspirasjonskilden er ideen om at tilknytning følger deg hele livet i form av indre arbeidsmodeller. Ideen stammer fra psykologen John Bowlby og hans «maternal deprivation hypothesis», som stadfester at en god tilknytning er nødvendig for en videre god sosioemosjonell utvikling (McLeod, 2007). Når man ser at tilknytning mer og mer starter å dreie seg om gjensidighet og tillit foreslo Bowlby at barn skaper indre arbeidsmodeller for tilknytning. Disse arbeidsmodellene er grunnlaget for videre sosial utvikling, og kan bli sett på som malen for hvordan man handler i relasjoner senere i livet. Nye relasjoner blir forstått ut fra arbeidsmodellene som antas å bli ferdig utviklet så tidlig som 3-4 års alderen. Det er tre hovedtrekk ved de indre arbeidsmodellene; forventninger om seg selv, signifikante andre og relasjonen mellom disse to (Pietromonaco & Feldman Barrett, 2000). Videre tenker man seg at arbeidsmodellene inneholder kunnskap på detaljnivå i forhold til den interpersonlige opplevelsen, følelser assosiert med disse opplevelsene, prosesser som styrer oppmerksomhet og faktorer som påvirker hvordan man tolker verden og hvilke episoder man husker. Forskjellige atferdsmønstre i tilknytningsrelasjoner i barndom og voksen alder hevdet Bowlby stammet fra underliggende forskjellige arbeidsmodeller. Ut i fra denne informasjonen ble jeg nysgjerrig på om arbeidsmodellene man danner i barndommen inneholder emosjonsreguleringsmekanismer man bringer med seg videre i livet.

Emosjonsregulering og tilknytning hos yngre barn

Ulike studier har bekreftet at emosjonsregulering og tilknytning hører sammen. Braungart og Stifter (1991) fant ulike former for emosjonsreguleringsmekanismer i 12 mnd. gamle babyer basert på ulike former for tilknytning. De brukte fremmedsituasjonen som utgangspunkt og fire former for regulering;

-       menneskeorientering (f.eks. se mot mor, se mot fremmed)

-       selvtrøst (f.eks. suge på fingre/hender, vugge frem og tilbake)

-       objekt orientering (f.eks. se rundt i miljøet)

-       utforskning av leker (f.eks. manipulering av leker).

Barn kategorisert under en usikker-unnvikende tilknytning brukte minst menneskeorientering under seperasjonsdelen av fremmedsituasjonen, sammenlignet med de andre barna. De hadde også lave nivåer av objekt orientering, men var gruppen som brukte mest selvtrøst. I tillegg brukte de utforskning av leker i større grad under gjenforening med mor. Ut i fra disse funnene mener Braungart og Stifter at man muligens kan konkludere med at disse barna ikke har de nødvendige reguleringsevnene til å takle engstelse. Braungart og Stifer skriver også at mødre knyttet til usikker-unnvikende form for tilknytning er blitt funnet å være avvisende, lite responsive og ser ut til å ha en aversjon for fysisk kontakt med deres barn. Dette kan være en forklaring på hvorfor de unngår å se til mor under engstelse, og må lære seg å trøste seg selv.

Barn kategorisert med en sikker tilknytning kan deles inn i fire undergrupper, der Braungart og Stifter valgte å samle disse til to grupper igjen (B1-B2 og B3-B4). Dette er fordi barn, selv om de er kategorisert under samme form for tilknytning, viser til ulike mengder av engstelse og emosjonsreguleringsmekanismer. B1-B2 barn viste ikke stor opphisselse i denne studien, og derfor ikke til emosjonsregulering. Under gjenforening med mor så man likevel grader av menneskeorientering, selvtrøst og utforskning av leker. Gruppen B3-B4 har høyere nivåer av negativ affekt under seperasjon og viser da i størst grad menneskeorientering, sammenlignet med de andre gruppene. Engstelsen går ned når mor kommer tilbake. Moren er altså en regulator i seg selv i det hun kommer inn i rommet. Disse barna bruker også endel objekt orientering. Dette viser at selv om en tilknytning er sikker, er emosjonsreguleringen ulik.

Under den siste formen for tilknytning, usikker-ambivalent, har man barn som har høye nivåer av engstelse ved seperasjon (slik som B3-B4). Disse barna blir derimot ikke roligere når moren kommer inn i rommet igjen. I tillegg har de lavere nivåer av emosjonsregulering under gjenforening med mor enn de andre barna, men der de skårer høyest er på utforskning av leker. Mødre knyttet til usikker-ambivalent tilknytning er funnet å være lite responsive for barnets behov, som i gjengjeld kan føre til dårlig utvikling av reguleringsevner (Braungart & Stifter, 1991).

Hetero-reguleringsmekanismer er atferd siktet for å få omsorgsgiver til å respondere på barnet og hjelpe til med regulering. Denne form for emosjonsregulering kan deles i to; positivt og negativt sosialt engasjement. Førstnevnte vil blant annet si å se på mor og å uttrykke positiv vokalisering. Andre vil eksempelvis være aktiv protest. I en undersøkelse av barn i det andre leveåret fant Crugnola et al. (2011) at barn med sikker tilknytning brukte positivt sosialt engasjement mer enn barn med usikker tilknytning. Man så mest negativt sosialt engasjement hos barn kategorisert innenfor usikker-ambivalent tilknytning. Usikker-unnvikende barn brukte mindre hetero-reguleringsmekanismer enn de to andre gruppene. I forhold til objekt reguleringsmekanismer var dette minst brukt hos barn med usikker-ambivalent tilknytning. Crugnola et al. fant ikke signifikante forskjeller med henhold til selvtrøst regulering.

Studiene nevnt ovenfor har lignende funn. Crugnola et al. fant at barn på to år med sikker tilknytning viste mest positivt sosialt engasjement, og Braungart og Stifter fant at barn på 1 år med samme form for tilknytning viste mest regulering gjennom menneskeorientering.  Menneskeorientering kan bli sett på som hetero-reguleringsmekanismer, i det at Braungart og Stifter beskrev menneskeorientering som blant annet nærhetsøking og atferd som opprettholder kontakt. Hetero-reguleringsmekanismer er som nevnt atferd som bruker omsorgspersonen som regulator. Selv om de ulike studiene bruker forskjellige navn kan man tydelig se at de beskriver tilsvarende lik reguleringsmekanismer. I Braungart og Stifter brukte usikker-ambivalente barn mest menneskeorientering ved seperasjon, og man så hos Crugnola et al. at denne gruppen barn viste mest til negativt sosialt engasjement. Ettersom Braungart og Stifter ikke skiller mellom negative og positive former for menneskeorientering er det vanskelig å si om disse barna viste lik atferd. En åpenbar likhet mellom disse studiene er at barn kategorisert under usikker-unnvikende tilknytning viste i Crugnola et al. til minst hetero-reguleringsmekanismer og i Braungart og Stifter til minst menneskeorientering.

Tilknytningsteori hevder at et sentralt, biologisk basert mål for et barn er å opprettholde nærhet til en tilknytningsfigur, og barn antas derfor å regulere emosjonene sine for å oppnå dette målet (Cassidy, 1994). En forklaring på at barn innen en usikker-unnvikende tilknytning ikke viser til reguleringsmekanismer der de får hjelp av eller tilkaller omsorgspersonen under engstelse, er at foreldre til disse barna er funnet å konsekvent avvise barna sine i øyeblikk der deres tilknytningssystem er høyest aktivert (Ainsworth et al., i Grossmann, Grossmann, Spangler, Suess & Unzner, 1985) For å opprettholde nærhet til omsorgspersonen lærer de å ikke vise til uro, selv om det er vist i studier at usikker-unnvikende barn har en økning i hjertefrekvens og høyning av kortisolnivåer under fremmedsituasjonen (Sroufe & Waters og Spangler & Grossmann i Crugnola et al. 2011). Å minimalisere de emosjonelle følelsene blir en reguleringsmekanisme for å opprettholde tilstrekkelig nærhet til omsorgspersonene slik at trygghet fortsatt er tilstede (Main & Weston, 1981).

Usikker-ambivalente barn har en tendens til å forsterke (heightening) emosjonene sine. Foreldre i denne formen for tilknytning er funnet å være skiftende i forhold til responser på barnas signaler, og ved å maksimere de emosjonelle responsene sine øker sannsynligvis barna sjansen for at omsorgspersonene skal respondere (Cassidy, 1994). Crugnola et al. så at disse barna brukte mest negativt sosialt engasjement som innebærer å vise sinne og gråt, men samtidig distansering fra mor. De ønsker å bli regulert, men er ikke vant med hvilke signaler som vil føre til at ønsket deres blir hørt. Barn med sikker tilknytning er derimot vant med å bli regulert rask, og vil derav få mor/far som en sikker base de kan søke til for hjelp i uoversiktlige situasjoner (von Tetzchner, 2016:475).

Diskusjon

Er man usikker i sin tilknytning vil man i mye mindre grad søke hjelp hos andre, ettersom man er vant med å ikke bli hørt eller sett. Hvis din tilknytningshistorie bygger på en sikker indre arbeidsmodell, vil man i større grad søke hjelp hos andre. Disse funnene ser man også hos ungdommer og voksne (Gresham og Gullone, 2012; Howard & Medway, 2004; Pascuzzo et al., 2013). Utviklingsforløpet til tilknytning og emosjonsregulering henger sammen hele veien, selv om selve utrykket av de underliggende arbeidsmodellene endrer seg. Relasjoner forandrer seg fra å gjelde de nærmeste omsorgsgivere, til venner og så romantiske relasjoner og så for mange til slutt sine egne barn og barnebarn.

Empirien innenfor utviklingspsykologien viser altså at tilknytning og emosjonsregulering henger sammen, men på et teoretisk plan er det usikkerhet om hvordan. Ofte blir det fremstilt at type tilknytning vil styre type emosjonsregulering, men det kan også være slik at former for emosjonsregulering med feste i temperament og biologiske faktorer fører til kategorisering av visse former for tilknytning. Spørsmålet blir hvordan de indre arbeidsmodellene for tilknytning er organisert, og om emosjonsreguleringsmekanismene er en del av disse modellene eller jobber som en selvstendig enhet. Paula R. Pietromonaco og Lisa Feldman Barett (2000) mener at indre arbeidsmodeller best kan karakteriseres gjennom underliggende affektive prosesser. Emosjonsregulering er ikke kun en konsekvens av arbeidsmodeller, men også et fundament for organisering av kunnskap om relasjoner. De har foreslått en modell der to like emosjonsrelaterte prosesser er med i tilknytningssystemet til voksne. Disse systemene er emosjonell reaktivitet (i hvilken frekvens grad av følt sikkerhet er nådd) og emosjonsreguleringsmekanismer (mønster av relasjonsatferd som individet utfører for å opprettholde følt sikkerhet). De skriver at «affect may function as the «glue» that binds information within mental representations» (Pietromonaco & Feldman Barett, 2000, s. 164).

Gottfried Spangler og Peter Zimmermann (1999) har også nevnt emosjoner i forhold til en modell over tilknytning. De beskriver nivåer av organisering i tilknytningssystemet i tre deler fra et utviklingsperspektiv, der man først har det primære tilknytningssystemet (grunnleggende tilknytningsatferd og reflekser), sensor-motorisk, proseduralt nivå (prosedural kunnskap om atferds strategier) og nivået av kognitiv representasjon (deklarativ kunnskap om tilknytning, tilknytningsfigurer og deres tilgjengelighet). Spangler og Zimmermann setter affektive modeller under det andre nivået. Emosjoner vil altså ha en påvirkning på de kognitive representasjonene over tilknytningsrelasjonen, men bygge seg på tidlig grunnleggende tilknytningsatferd. Utover dette er det ikke mange, ut ifra min viten, som diskuterer selve strukturen til de indre arbeidsmodellene og forholdet med emosjonsregulering. Dette burde bli mer sentralt ettersom empirien understreker en så stor sammenheng.

Etter gjennomgang av en del empiri på emnet blir det for meg vanskelig å adskille emosjonsregulering og tilknytning. Det er viktige begrepsmessige skiller å opprettholde for forståelse og videre forskning, men i litteraturen burde de alltid bli nevnt sammen. Min hypotese for nå blir at når arbeidsmodellene for tilknytning utvikles, vil ikke bare disse inneholde informasjon om seg selv og andre, men også emosjonsreguleringsmekanismer som vil forme fremtidige relasjoner. Det vil ikke bare være at emosjonsreguleringsmekanismer medierer linken mellom tidlig og senere tilknytning, men vil være en del av det man kaller den tidlige og senere tilknytningen.

Begrensninger

Artikkelen har sine begrensinger i form av vinkling og manglende fokus på utvikling av emosjonsregulering alene. Mer empiri som stadfester arven sin betydning burde i fremtiden bli belyst mer i forhold til denne diskusjonen. Ulike barn vil bringe med seg arvelige disposisjoner inn i en relasjon som vil kreve ulikt av foreldre. Søsken er blitt funnet å være forskjellige i temperament og personlighetstrekk som gjør at omsorgspersoner ikke kan respondere likt på ulike individer. Det burde derfor også i fremtiden bli lagt mer vekt på samregulering mellom barn og foreldre. Et større fokus på parrelasjoner vil også være av interesse. Spesielt vil denne diskusjonen være interessant når man ser på hvilke parforhold som varer lengst og er mest meningsfulle. Det kan være at man ikke blir møtt slik man forventer av sin romantiske partner og av den grunn må velge andre emosjonsreguleringsmekanismer enn de som allerede eksisterer. Dette kan igjen være en forklaring på hvorfor noen par krangler mer enn andre.

Samtidig er det mangelfull empiri på emnet. Flere studier, og da spesielt longitudinelle studier, må bli gjort for å få et mer helhetlig bilde. Det er mange spørsmål som det dukker opp som er verdt å ta med seg videre. Vil det være slik at om tilknytningen til en signifikant person endrer seg, så vil emosjonsreguleringsmekanismene også gjøre det? Er det da også slik at disse mekanismene og tilknytningen endrer seg ikke bare i den gitte relasjonen, men også til andre? Kan man snu på det og si at endring av emosjonsreguleringsmekanismer vil endre tilknytning? Jeg mener at de to er uatskillelige, men at tilknytningen må endres i første omgang for at emosjonsreguleringsmekanismene skal få gjort det.

Selve fremmedsituasjonen har vært utsatt for en del kritikk, som også vil ramme studiene nevnt i artikkelen. Denne kritikken innebærer blant annet at man trekker slutninger om en relasjon som har blitt formet gjennom flere tusen timers samvær på 21 minutter, der også bare noen få av minuttene blir brukt mest aktivt. I tillegg har man sett noen kulturelle forskjeller i forhold til barns reaksjoner på fremmedsituasjonen. Samtidig er det en av de mest brukte standardiserte fremgangsmetodene for å undersøke en tilknytningsrelasjon. Studiene tar heller ikke høyde for andre viktige variabler som vil påvirke emosjonsregulering og tilknytning, som f.eks. temperamentet til barnet eller emosjonsreguleringsmekanismer brukt av mor som barn har lært av. Likevel er det robuste studier som har en god metode i forhold til måling av ulike variabler.

Referanseliste

Berk, Laura E. (2013). Child Development (Ninth Edition). New Jersey: Pearson Education.

Braungart, Julia M., & Stifter, Cynthia A. (1991). Regulation of negative reactivity during the strange situation: Temperament and attachment in 12-month-old infants. Infant Behavior and Development 14 (3): 349-364

Broberg, Malin., Hagström, Birthe., & Brobeerg, Anders. (2014) Tilknytning i barnehagen: Hva betyr trygghet for lek og læring? Overs. Ingvill Christina Goveia. Oslo: Cappelen Damm Akademiske.

Cassidy, Jude. (1994). Emotion Regulation: Influence of Attachment Relationships. Monographs of the Society for Research in Child Development 59 (2/3): 228-249

Crugnola, Christina Riva., Tambelli Renata., Spinelli, Maria., Gazzotti, Simona., Caprin, Claudia., & Albizzati, Alessandro. (2011). Attachment patterns and emotion regulation strategies in the second year. Infant Behavior and Development 34 (1): 136-151

Gresham, Daniel., & Gullone, Eleonora. (2012). Emotion regulation strategy use in children and adolescents: The explanatory roles of personality and attachment. Personality and Individual Differences 52 (1): 616-621

Grossmann, Karin., Grossmann, Klaus E., Spangler, Gottried., Suess, Gerhard., & Unzner, Lothar. (1985). Maternal Sensitivity and Newborns Orientation Responses as Related to Quality of attachment in Northern Germany. Monographs of the Society for Research in Child Development 50 (1/2): 233-256.

Holt, N., Bremner, A., Sutherland, E., Vliek M., Passer, M., & Smith, R. (2012). Psychology. The Science of mind and behaviour. (Second Edition). Berkshire: McGraw-Hill Education.

Howard, Michelle D., & Medway, Frederic, J. (2004). Adolescents’ attachment and coping with stress. Psychology in the Schools 41(3): 391-402

Main, Mary., & Weston, Donna R. (1981). The Quality of the Toddler’s Relationship to Mother and to Father: Related to Conflict Behaviour and the Readiness to Establish New Relationships. Child Development 53(3):932-940

McLeod, Saul. (2007) Bowlby’s Attachment Theory.  Hentet fra: https://www.simplypsychology.org/bowlby.html

Pascuzzo, Katherine., Cyr, Chantal., & Moss, Ellen. (2013). Longitudinal association between adolescent attachment, adult romantic attachment, and emotion regulation strategies. Attachment & Human Development 15 (1):83-103

Pietromonaco, Paula R., og Feldman Barrett, Lisa. (2000). The Internal Working Models Concepts: What do We Really Know About the Self in Relation to Other? Review of Generel Psychology 4 (2): 155-175

Spangler, Gottfried., & Zimmermann, Peter. (1999). Attachment represntation and emotion regulation in adolescents: A psychobiological perspective on internal working models. Attachment & Human Development 1(3): 270-290

von Tetzchner, Stephen. (2016). Utviklingspsykologi. (2. utgave) Oslo: Gyldendal Akademisk.