Fra tips til tankekart - del 3

Av
Lene-Marie Monrad-Hole
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Christine Wallumrød
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Lene Holte
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Dette avsluttende blogginnlegget i serien om tankekart og prosjektarbeid bygger videre på del 1 og 2 – Fra tips til tankekart. Om du ikke allerede har lest dem vil vi anbefale det for at dette innlegget skal gi mening. 

Tankene denne gangen er å synliggjøre hvordan bruk av spor kan skape impulser og fremdrift i et prosjekt. Og hvordan sporene til slutt leder oss frem til første møte med prosjektkarakterene Rose og Rotto Puddel. Sporene vil gi barna næring til undring og nysgjerrighet – og danner en konkret ivaretakelse av artikkel 13: Barns rett til å ytre seg. Sporene vil gi reelle muligheter for medvirkning og kan bidra til opplevelser og reaksjoner som gir mening for barna selv. Det ligger ingen føring eller fasit på hvordan barna skal respondere på det de opplever underveis i dette prosjektet – og det er jo det helt sentrale for denne måten å arbeide på. Barna skal selv få mulighet til å velge hvordan de vil respondere ut ifra egne forutsetninger, interesser og preferanser.  

For å gjøre en kort oppsummering; impulsen som allerede er introdusert er Kjartan Slettemarks «Selvportrett som Marilyn Monroe» (2003). Deretter vil vi planlegge å legge ut en rekke spor som frampek mot første møte med karakterene. Vi har allerede planlagt at to av sporene skal være den kjære frisørsaksen til Rotto og den mystiske dagboken til Rose. Men vi ønsker å legge ut enda flere spor slik at vi gir barna god tid i denne første innledende fasen i prosjektet. Tid til å oppdage sammenhenger. Tid til å pirre nysgjerrigheten. Tid til å la seg undre. Tid til å lure på hva som skal komme til å skje. Tid til å løfte barnas ulike assosiasjoner og reaksjoner på impulsene. Tid til artikkel 13:

Barn har rett til ytringsfrihet, til å få og gi informasjon på ideer av alle slag og på alle måter.

Av egne erfaringer og etter samtale med andre barnehagefolk, kan vi ha en tendens til å bli utålmodige på barns vegne, og nærmest gi bånn gass i slike prosesser. Men konsekvensene av det kan bli at vi frarøver barna muligheten til det å være i det uvisse, og hva uvissheten kan bringe inn i barnegruppa. Sensitiv og lydhør innstilling hos ansatte vil bidra til at det er barnas perspektiver som står i sentrum –og ikke ansattes ambisjoner og behov. Men det er sannelig ikke alltid like lett – når man først har «fått los» er det jo så gøy og veldig lett å la seg rive med!

Tankekartet viser oversikt over hvilke spor vi tenker kan gi en spennende retning. De er alle på ulike måter direkte knyttet til prosjektkarakterene. Sporene kommer til å dukke opp hvor som helst og når som helst – det bidrar til å skjerpe sansene og holde spenningen oppe. Det er et poeng at de dukker opp når vi kanskje minst venter det, for eksempel når vi egentlig er på vei til tur i skogen, butikken, byen, biblioteket eller andre gjøremål, eller rett og slett en tidlig morgen utenfor vinduet til avdelingen. Da unngår vi at det blir forutsigbart og rutinisert.

I tillegg til frisørsaksen og dagboken, kan andre aktuelle eiendeler være: halsbåndet til lille Randi (med navnskilt), ulike rekvisitter fra hundesalongen (shampo, balsam, potesalve, ørerens, kammer og børster), et lommetørkle, en kongepuddelhale, et innrammet portrettbilde av lille Randi (referanse til selvportrettet som Marilyn Monroe) og til slutt en lommebok som inneholder kontaktinformasjon til Rotto Puddel. Denne informasjonen vil gi oss mulighet til å etablere kontakt med eieren av lommeboken – og avtale et møte i barnehagen. Det er med andre ord tid for første prosjektsamling.

Prosjektsamlingens innhold og form:

På personalmøtet kvelden før klargjøres rommet prosjektsamlingen skal foregå i. Møbler og lekemateriell skyves til den ene delen av rommet slik at vi kan iscenesette den andre delen. Et grep er å ta vekk forstyrrende elementer og «skrive» om rommet til en ny tekst slik at barna blir invitert inn i noe nytt og annerledes. Når de kommer morgenen etter vil iscenesettelsen være et frampek mot første møte med prosjektkarakterene senere den dagen. Men hvorfor er lekemateriell og møbler plassert på en annen måte? Hvorfor ligger det mange kammer oppå en installasjon på gulvet? Har alt dette noe å gjøre med de mystiske gjenstandene vi har funnet, og lommeboken til Rotto Puddel? På dette tidspunktet vet vi enda ikke om karakterenes problem og forespørselen vi har i vente.

For å treffe barna med innholdet i prosjektsamlingen brukes estetiske virkemidler som musikk, lys, rekvisitter – og selvfølgelig kunstbildet Marilyn Monroe fra første impuls. Rekvisittene kan være sporene barna har møtt tidligere, gjerne i mengder. Men kan også være flere sentrale rekvisitter som hører hjemme på en hundesalong, for eksempel et lite klippebord, et bur osv. Det estetiske språket forsterker iscenesettelsen og bidrar til en sterkere opplevelse fordi vi da har mulighet til å oppleve gjennom sansene våre.

Det er mange måter man kan gjennomføre en prosjektsamling gjennom prosjektkarakterer. Vi vil anbefale at man bestreber seg etter å starte prosjektsamlingen uten prat, og i større grad bruke non-verbale uttrykksmåter i møtet med barna. Slik at vi unngår å snakke det hele ihjel. Det er også sentralt å gjøre barna til bidragsytere og aktører i prosjektsamlingen. Kanskje gjør prosjektkarakterene et nummer ut av hvordan de deler ut kammen som prosjektsymbolet til hver og en av barna?

Hovedbudskapet som må formidles via ord er Rose og Rottos problem: De skal jo reise bort på kunstreise til Vietnam (referanse til et av Slettemarks mest berømte verk), og trenger hjelp til å passe både hundesalongen deres og selvfølgelig lille Randi. Spørsmålet er jo om dette er et oppdrag barna kan ta på seg? Av erfaring fra tidligere prosjekter er slike oppdrag ansett som svært ærefulle – og noe barn mer enn gjerne ønsker å påta seg. I den delen av rommet som er iscenesatt skal barna derfor i tiden som kommer få mulighet til å skape den midlertidige hundesalongen «Hei, Sveis». I prosjektsamlingen overrekker Rose og Rotto Puddel kofferter med autentiske saker fra hundesalongen som barna trenger i arbeidet med å drifte hundesalongen etter at de har dratt til Vietnam. Eksempler på dette kan være timelister, telefon, data, hundekurver, portrettbilder av salongens stamkunder innrammet i gamle autentiske rammer (igjen som referanse til Marilyn Monroe portrettbildet).

Rose og Rotto Puddel kommer også til å demonstrere på lille Randi hvordan massasje, stell av pels, negler og ører kan gjøres på en mest mulig kunstnerisk måte. Rett og slett som et lite lynkurs. Denne seansen vil også gjennomføres uten ord – kun ved hjelp av musikk, dans og kjærlighet til hund – nærmest som et poetisk ritual. De kommer til å invitere barna inn i dette ritualet slik at de får brukt kammen (prosjektsymbolet) de akkurat har fått utdelt.

Prosjektsamlingen avsluttes ved at Rose og Rotto Puddel tar en høytidelig, tårevåt avskjed med lille Randi. (De får behov for lommetørkleet barna har funnet som spor tidligere). De har full tillit til barna og deres evne til å spille på lag med dem. Lille Randi er herved en del av barnegruppa, og kommer til å trenge all den omsorg og kjærlighet hun kan få. Og hvem er vel bedre egnet til å få denne oppgaven enn barna selv? Ingen.

Tiden fremover vil vies til å skape hundesalongen, samt å sørge for drift når den er klar for det. Hva slags hunder som faktisk kommer til å dukke opp på denne salongen vil vise seg, men fantasien, leken og det lekende samspill er sentrale stikkord. Lille Randi skal tas hånd om - med alt hva det innebærer for en liten dvergpuddel. Barna kommer jevnlig til å holde kommunikasjonen med Rose og Rotto Puddel gjennom videoesnutter fra Vietnam.

Dette er altså bare starten på hvordan et årsprosjekt kan ta form – der barns rettigheter og kunst som impuls løftes og forenes. Et prosjekt fritt for tradisjon, rutiner og det samme gamle. Vi ønsker derimot det utradisjonelle, kreative og innovative velkommen inn i barnehagen. Om dere lurer på hvordan et prosjekt som dette kan ende – så ligger svaret på det i deres hender. For du og din barnehage er hjertelig velkommen til å bruke alle våre ideer og videreutvikle retningen på denne fortellingen sammen med barna hos dere. Og om dere skulle trenge hjelp til å starte slike prosesser i egen barnehage – kontakt oss da vel.

Ingenting ville gledet oss mer enn det.