Velkommen til barnehagen - velkommen til leken!

Dette innlegget handler om verdien av å ta aktivt hånd om lekemiljøene i barnehagen, og hvor viktig det er at barn blir invitert inn til interessante lekemiljøer - hver dag. Ved hjelp av to praksisfortellinger fra dette barnehageårets første dag, vil vi ta dere med inn i våre refleksjoner knyttet til fleksible lekemiljøer, valg av materialer og de ansattes lekekompetanse. Vi har også valgt å dokumentere arbeidet gjennom bruk av fotografier og små filmsnutter som vil følge teksten og forhåpentligvis være til inspirasjon for dere.

Ved nytt barnehageår er det ofte endringer i barnegruppene som krever justeringer og tilpasninger i barnas lekemiljøer. Her kan et enkelt grep være å tenke på lekemiljøet som et torg, der materialene plasseres sentralt, innbydende og tilgjengelig. Slik vil vi kunne skape flere møteplasser der barna tilbys nye invitasjoner i leken sin. Ønsket vårt er å sette barna på lekesporet, og at de selv og sammen med andre, griper de invitasjonene som gir mening for dem.

Klokken er kvart over syv på morgenkvisten og fire barn sitter ved frokostbordet på avdelingen. Klare for en ny dag, klare for et nytt barnehageår. Tormod (5 år) sitter ved siden av meg og forteller ivrig om sommerferiens opplevelser på en seter. Det er mange nye barn på denne avdelingen, og i år er det flere eldre barn. Det krever noe annet av rommene og materialene vi tilbyr. Derfor har vi i forkant av barnehagestart endret og gjort i stand rommene. Jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan barna vil ta rommene i bruk, så når Tormod går for å leke, følger jeg etter. Jens (5 år) blir med ham og sammen rusler de rundt i rommet, titter og skaffer seg oversikt over de nye materialene. Så begynner ideene å kastes ut mellom dem: «Kanskje vi skal bygge en bondegård?» De setter i gang, med vante bevegelser, å bygge med de grønne kassene. Jeg tenker at disse barna kjenner materialene godt fra før, de organiserer seg og leken sin, og bondegården tar raskt form. Tormod instruerer hvordan båsene inne i fjøset skal se ut, hvordan de trenger en krakk når de melker og hvordan melken går inn i rørene og samler seg i boks. Jeg ser hvordan sommerens opplevelser forplanter seg inn i leken, jommen er dette en gutt med mye kompetanse. Jeg ser hvordan materialene vi har valgt fungerer sammen, de er fleksible og udefinerte, noe som gjør at barna selv kan gi dem innhold og mening. Det hvite stoffet som lå på gulvet har nå blitt til melk som renner, de grønne kassene fungerer som både krakker, vegger, dører og melketanker. Lekekuben har blitt til rør inne i fjøset der melken transporteres. Når kuene er ferdig melket lukkes fjøsdørene, og bonden klapper hendene sammen: «Sånn!», sier han. Deretter legger han seg på sofaen og tar en velfortjent hvil. Nå setter Jens i gang med et nytt materiale, en kasse med oppkappede planker i ulike lengder. Sakte, men sikkert legger han gulv inne i det lille huset. Straks er begge to i gang. Denne gangen er rollene byttet om og det er Jens som i større grad tar styringen og leder an. Det er tungt arbeid og krever mye samarbeid. Jeg blir imponert over hvordan gulvet tilslutt, med største nøyaktighet, dekker hele huset. Moren til gulvleggeren forteller meg senere om hvordan Jens hele sommeren har snekret, fikset og ordnet.

Guttenes sommeropplevelser formidles og møtes i leken. De deler og tar i mot hverandres initiativ og erfaringer. Fortellingen viser oss, nok en gang, at barns lek trenger endringsvillige lekemiljøer der rommene kan tilpasses barnas ønsker og behov i lek - og ikke motsatt – at barns lek må tilpasse seg statiske og tradisjonsstyrte rom. Fleksibiliteten utgjør slik en rød tråd i arbeidet med det fysiske miljøet. For å ivareta barns behov i leken trenger vi rom der inventar og materiell enkelt kan flyttes på, enten skyves til siden, eller plasseres sentralt. Skal barn få muligheten til å sette i gang, styre og strukturere leken sin selv må miljøene være i bevegelse sammen med barna – lek er bevegelse. (Holte og Monrad-Hole s. 96-97:2018)

Et annet spennende perspektiv er hvordan materialene og tingene vi tilbyr i lekemiljøene fungerer som lim mellom barna. Nome beskriver det slik: «Tingene skaper fellesskap og forbindelser mellom barna. Tingene ser ut til å fungere som døråpnere eller inngangsbilletter til relasjoner mellom dem» (2018) Og vi ser det gang på gang etter at vi har endret og utviklet lekemiljøene, hvor stor rolle materialene spiller i leken.

I dag så vi det igjen:

Nelly (3,5 år) har sin første dag i barnehagen vår, og prøver å komme inn i en eksisterende lek mellom to eldre jenter, Lilja og Sigrid, på avdelingen. I stedet for å spørre om å få være med å leke forsøker hun å få innpass gjennom å tilby «riktig» rekvisitt til leken. «Jeg kjøpte ny lommebok dere! Til deg» sier hun og gir vesken til Sigrid. «Jeg trenger ikke», blir hun møtt med. Hun tusler tilbake og titter på nytt over materialet. Som om hun vurderer om det er noe annet, mer spennende hun kan tilby, som også kunne være hennes inngang inn i leken. Flere ganger blir hun avvist. Lilja og Sigrid har en lekerutine sammen, og Nelly er ikke en del av den, enda. Men hun gir ikke opp. Hun fortsetter å leke i nærheten av jentene. Etter en stund kommer det en voksen inn. Han spør og er nysgjerrig på hva Nelly gjør. Leker hun butikk kanskje? I samme øyeblikk skjer det noe med Lilja og Sigrid - det er som om Nelly blir mer interessant. De stopper å leke og titter bort på henne. Hva er det hun egentlig holder på med? Kanskje det er noe spennende? I stedet for at den ansatte korrigerer Lilja og Sigrid, løfter han Nellys initiativ frem og gir henne en sentral rolle i en butikklek. På leketorget ved siden av dem er det mengder av rekvisitter til butikkleken og snart er de i gang med en felles lek alle sammen.

Mengde er et vesentlig prinsipp når det kommer til materialer. Mengder bringer barna sammen og kan virke inkluderende i leken. I tillegg er den ansattes tilstedeværelse ofte sentral. Det kan være nok at en ansatt er tilstrekkelig nær leken som et sikkerhetsnett om barna trenger støtte, og andre ganger er det behov for at ansatte er utforskende og aktive medlekere. Det viktigste er imidlertid at barna må få tid til å leke, samtidig som hver og en ansatt må vite mye om hvordan barn i lek kan støttes. Dette tenker vi er spesielt viktig i disse tider når barnegruppene er nye for hverandre. Vi erfarer hvordan barn rabler med nytt lekemateriell, og vi tenker at det kan være på samme måte når det kommer til nye relasjoner. Vi rabler i møte med hverandre, prøver oss frem for å finne ut og for å bli kjent. Vi støtter oss derfor til Öhmans beskrivelse om at det ikke handler om de ansatte skal være nærværende i barns lek, men hvordan de er det. (2011)

Avslutningsvis vil vi presisere at den store gevinsten ved fleksible rom er at vi kan åpne opp for flere ulike måter å leke på, flere måter å være sammen på og flere måter å se og forstå hverandre på. Det er rett og slett rom for flere måter å være menneske på. Arbeid med lek og det fysiske miljøet handler om arbeid med relasjoner – for i likhet med leken, så endrer også relasjoner seg når miljøene endrer seg. Inspirerende og inkluderende lekemiljøer utgjør på mange måter nøkkelen. Nøkkelen til vennskap, gode relasjoner og livsmestring. Velkommen til barnehagen!

Referanser:

Holte, L. & Monrad-Hole, L.-M. (2018). Nå kan leken begynne I: Melvold, L. (red.). Livsmestring i barnehagen – Å bære sin egen bagasje. Oslo: Kommuneforlaget.

Nome, D.Ø. (2018). Slik er vilkårene for de yngste barnas sosiale samspill i barnehagen. Første steg, 2.12.2018. www.utdanningsnytt.no/forste-steg/debatt/2018/desember/slik-er-vilkarene-for-de-yngste-barnas-sosiale-samspill-i-barnehagen/

Öhman, M. (2011). Det viktigste er å få leke. Oslo: Pedagogisk forum.

Inspirasjon