Psykisk helsefremmende lekemiljøer

Av
Lene Hole, styrer og Agnetha Nakken, støttepedagog i Ilebrekke barnehage, en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.

Erik (5 år) startet i barnehagen for bare noen uker siden. Han har nettopp flyttet til Norge fra et annet land og kan ikke snakke norsk, men vi kommuniserer litt på engelsk. Med et nysgjerrig blikk har han observert lekemiljøet vårt og leken på gruppa. Han har stilt spørsmål om det han ser og ellers holdt seg mye i nærheten av de voksne.

I dag ser jeg han går inn i et rom hvor Mats tumler litt opp og ned i en sofa. Erik ser på Mats og han ser seg rundt i rommet med iver i blikket. Det virker som om det begynner å krible i fingrene hans, og plutselig går han og plukker opp en pappsylinder som ligger på gulvet. Han setter den slik at den står på høykant. Raskt begynner han å hente flere sylindere som han finner rundt i rommet. Små hender plasserer dem oppå hverandre med presisjon og nøyaktighet. Han titter opp på Mats, som følger interessert med på alle bevegelsene til Erik. Så reiser Mats seg og finner egne sylindere som han bruker til å starte på sitt eget tårn, ved siden av Erik sitt. Nå veksles det mellom bygging på eget tårn og studering av hverandres tårn og bevegelser i rommet. Selv om de ikke snakker samme verbalspråk, behersker de begge lekens språk.

Jeg toner meg inn, og ser etter beste evne: Hva er det barna og leken trenger av meg nå? Som en scenearbeider er jeg bevisst min rolle, det er barna som spiller hovedrollene i leken - det som skjer mellom dem er det viktigste nå. Jeg tolker ord og handlinger, er tilgjengelig og henter rekvisitter. Jeg opplever at mitt blikk og engasjement blir som en forsterkende spotlight inn i leken. Erik sier at han vil bygge helt opp til taket. «Wait!» sier han og raske barneføtter forsvinner ut av døren etter flere sylindere. Mats spør meg hva Erik sa, og jeg oversetter. «Åja!», sier han. 

Erik kommer tilbake med mange sylindere, og tårnet vokser seg høyere og høyere. Stoler og benker må tas i bruk. Til slutt er tårnet så høyt at Erik ikke får plass til flere sylindere. Det er kun en glippe mellom tårnet og taket. Han stopper opp litt. Jeg kan se at han tenker og vurderer. Plutselig er han nede på gulvet igjen, og starter med å sanke inn små gjenstander som han kan plassere på toppen av tårnet for å komme helt opp til taket.  Mats, som har sittet bak sofaen og fulgt med på spenningen, spretter frem og finner ting til Erik. «Her!», sier han og ser alvorlig ut. Dette er viktig. Tårnet når til slutt opp til taket. «Se! Se Agnetha!», sier Erik. Jeg ser, og smiler stort. Tårnet raser etter en liten stund, men det blir bygget opp igjen. Leken fortsetter og fortsetter - både denne dagen, og dagen etter.

Nye relasjoner og vennskap dannes.

Å gi rom for leken

Første gang vi ble presentert for begrepet psykisk helsefremmende lekemiljøer, husker jeg at vi undret oss. Kan lekemiljøer være psykisk helsefremmende? Vi syntes det hørtes så voldsomt og stort ut. Det spørs vel om vi egentlig forstod betydningen av ordene. Som pilotbarnehage i forskningsprosjektet til Styd, begynte vi sakte, men sikkert å gjøre endringer i lekemiljøene. Vi var på mange måter en tradisjonelt innredet barnehage. Lite ante vi om hvilke konsekvenser disse endringene skulle få for barnehagedagen, for voksenrollen, for barna, for barndommen – ja, for livet.

Vi startet med å bytte ut kontrapedagogiske leker og de definerte lekekrokene. For å være helt ærlig så opplevde vi å famle. Både voksne og barn. Vi følte oss frem, og vi rablet i møte med de nye materialene. Vi innførte materiell, tok det bort igjen, utforsket og eksperimenterte. Dette var nytt for oss alle, og vi visste ikke helt hvordan det skulle bli med korker, sanseflasker og klosser. Vi bestemte oss for å ikke gi opp, og være tålmodige, tåle kaoset og gi det tid. Mye tid.

Sammen med endring av lekemiljøene, personalets nysgjerrighet og økt kunnskap om lek og lekens betydning, ble det naturlig å stille oss dette spørsmålet:

Hvilken plass har leken i vår barnehage?

Da vi studerte dagsrytmen vår så vi at leken var noe det hovedsakelig ble lagt til rette for ute, på turer, mellom aktiviteter, i samlinger, i prosjekter og i overganger. Leken var ikke målet, men noe som fylte mellomrommene. I samtale med foreldre var det ofte aktivitetene og prosjektene som ble løftet frem. Store endringer måtte til. Lekens verdi i barnehagen måtte verdsettes høyere, og leken skulle fra nå av styre de valgene vi tok i hverdagen. Det måtte ryddes plass til leken.

Å gjøre nye oppdagelser

Med lekens styrkede posisjon i barnehagen og med nye fleksible lekemiljøer, begynte vi å se endringer i barnehagen. Vi oppdaget at lekemiljøene kan romme hvert enkelt barn på andre og nye måter. Vi visste ikke en gang at dette skulle skje da vi startet. De barna som før kunne streve med å finne sin plass, og som kunne ha mye kroppslig uro, begynte å finne nye måter å leke på. Nye måter å være i barnehagen på. Sakte, men sikkert kunne vi se at de fant mening i de nye lekemiljøene. Materialene inspirerte fremfor å begrense barna - slik vi opplevde at de tradisjonelle miljøene kunne gjøre.

Barns ideer og prosjekter begynte å vokse frem, og vi oppdaget at de barna som tidligere løp mye rundt og som ikke helt fant roen, begynte å vise nye sider av seg selv. Det viste seg at mange av dem er de beste byggmesterne. Mange har en egen evne til å visualisere et prosjekt, planlegge og gjennomføre bygging av store byggverk som imponerer både barn og voksne.Vi erfarer at de nye lekemiljøene ofte har en beroligende effekt på dem. Konsentrasjon, målrettethet og nøyaktighet preger leken og byggingen. Og det stopper ikke der. Gjennom å få vist sine ferdigheter, og finne mening og inspirasjon i leken, blir barna oftere inkludert i andre barns lek og samspill. Det handler om å få en ny rolle som viktig bidragsyter. Å bli en som andre trenger og ønsker i sin lek. Å bli midtpunkt i leken på sin måte. Å ha kunnskap og evne til å håndtere materialer som andre blir inspirert av og interessert i.

Vi erfarer også at det har blitt skapt nye måter å være med i leken på sammenlignet med det vi så tidligere. Leken kan nå romme de barna som kanskje ikke har lyst til å ha en spesiell rolle i leken, for eksempel som mor, far, heks eller zombie. De som føler seg usikre på språk, eller på lekens innhold, eller på lekekoder kan også være med. Materialene er enkle og komplekse på samme tid, men også inkluderende. Nå kan alle bidra på sin måte. Vi har byggere, hentere, organiserere osv. Vi ser også at barn som tidligere kunne være observatører utenfor leken, nå er i leken mens de observerer. På den måten får de med seg mye mer av det som blir sagt og gjort i leken – samtidig som man er inkludert i større grad. Dermed kan de sakte, men sikkert bli med i leken når de er klare for det.

Gjennom materialene og leken kan barna se og oppleve nye sider av hverandre. Personalet oppdager nye og andre sider ved barna, og kanskje aller viktigst: barna oppdager nye sider ved seg selv. På den måten bidrar materialene til danning, til nye relasjoner og nye perspektiver. Når vi endrer lekemiljøene, og innfører nye lekeelementer, ser vi dette skje gang på gang.

Et tilbakeblikk

Det er interessant å se tilbake på tidligere praksis med nytt blikk. Det vi før kunne anse som enkelt for barn å forholde seg til, som for eksempel definerte leker og definerte lekekroker, det vi tenkte skulle være lett å forstå og oversiktlig, kan tvert imot ha hatt svært begrensende effekt for barna. De tradisjonelle lekemiljøene skapte lekerammer barna skulle «passe inn i», ofte med fasit på hvordan man skulle leke, og som ikke rommet alle barns ideer og egenskaper. Hvorfor tenkte vi at dette var til det beste for barna egentlig? Har vi tenkt at barn ønsker og trenger det samme som oss? Et lekemiljø som ser ut slik vi er vant til at det skal se ut, slik vi er vokst opp med, der våre referanserammer og forhåndsbestemt tematikk legger føringer? Det er ikke godt å si. 

Å danse i takt

I dag er det virkelig en dag hvor leken blomstrer i barnehagen. Leken og stemningen i barnehagen lokker meg ut fra kontoret og innover i rommene og avdelingene. Det er mange barn, men de virker så opptatte. Det lekes i kriker og kroker. Materialer blir fraktet hit og dit. Dørene mellom de to storebarnsavdelingene er åpne og leken foregår på tvers av avdelinger, alder og kroker. Jeg ser byggverk blir reist, lekt i og forlatt. Nye barn tar over og nye leker skapes. Jeg blir så nysgjerrig at jeg må bli en stund for å se på leken før jeg går tilbake på kontoret. Det gjør noe med meg. Synet av barn i lek.

Leken vi ser i dag varer lenger, og skiftet mellom ulik lek skjer på en smidigere måte. Det er som om barna flyter fra en lek til den neste, og det skaper en større harmoni på avdelingen. De ulike interessene og behovene til barna danser liksom i takt. Med andre ord, det er ikke de samme bruddene fra lek til lek som det kunne være før. Det er akkurat som om barna tenker “her er det alltid noe å gjøre” - som om de lettere finner mening og engasjement for leken nå. Lekene/materialet vi tilbyr gir en motstand som vekker barnas skapertrang og kreativitet. Det som ikke kommer frem i fortellingen over er at nesten 40 barn leker med åpne dører i ulike rom over 1-2 timer. Det er svært få konflikter. De ansatte er i aller høyeste grad tilstede med hele seg. Med blikket, med kroppen og med stemmen. Det oppleves som om barna trenger oss på en annen måte nå.

Tiden det tar

Endring er krevende. Det har vi fått kjenne på flere ganger. Det har vært frustrerende. Særlig i det vi etterhvert har forstått har vært rablefasen – en krevende periode der materialer har blitt utforsket og testet ut, til tider kastet rundt, og der barna ikke riktig har forstått hva dette kan brukes til. Vi jobber fortsatt med å finne ut av hvilke materialer som «snakker» og gir mening sammen. Vi jobber fortsatt med å sortere og presentere materialer slik at det inviterer til lek. Det er en evigvarende, men spennende prosess.

Når vi tenker tilbake på den første forelesningen til Styd om psykisk helsefremmende lekemiljøer, på det å møte noe nytt og fremmed, på det å jobbe med å lære og forstå noe - så erkjenner vi at det er en prosess i seg selv å lære og endre. En ting er å høre og lese om noe, men å prøve det ut, og kjenne det på kroppen og gjennom sansene, det er noe helt annet. Å få oppleve at arbeidet gir noe nytt i samspill med kollegaer og barn, og mellom barn – slik leken til Erik og Mats beskriver – ja, da gir det en annen og dypere mening. Å erfare i praksis hvilken betydning lekemiljøene faktisk kan ha for barns liv i barnehagen er stort å ta inn over seg. Vi gjorde helt rett i å stå i disse endringene til tross for ubehaget. Vi gjorde helt rett i å ikke gi opp. Men være tålmodige, tåle kaoset og gi det tid. Den tiden det tar å forstå noe nytt. Den tiden tar å gjøre endringer. Den tiden det tar å oppdage hverandre på nytt.

Til barns beste.