Sanselige lekemuligheter - jeg er her for deg – del 2
/
Av
Lene-Marie Monrad-Hole
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Jenny Nordal
Barnehagelærer
Dette innlegget bygger videre på forrige innlegg hvor vi tok dere med inn i Ringshaug barnehage og de yngste barnas lek, og handler om de ansattes væremåte i møte med de yngste. Forrige gang beskrev og begrunnet vi de romlige og materielle valgene som var tatt i lekemiljøet, og avsluttet med disse spørsmålene:
Hvor og hvordan plasserer vi oss for at barn skal få ta den største plassen?
Hvordan møter vi barns uttrykk?
Hvordan er vi støttende og utforskende tilstede i leken?
De små uttrykk
Det er august og vi nærmer oss slutten på første måned med tilvenning. De fleste barna sover. Olav er våken. Han sitter på fanget til Nora, hans tilknytningsperson. Hun sitter med bena i kors og Olav sitter godt plassert og hviler hodet bakover mens han titter ut i rommet. Mellom oss har vi mange store, blå baljer. Noen har materialer oppi, noen er tomme. Jeg ser en balje full av små baller innen rekkevidde. Jeg trekker den forsiktig mot meg. Det må ikke bli for brått. Blikkene våres møtes. Mens Olav ser på meg putter jeg hånden ned i baljen og rører forsiktig rundt. Vi kan høre at det er noe oppi der. Olav lener seg frem, løfter hodet, hever øyebrynene og åpner munnen. Han er nysgjerrig. Jeg løfter opp en ball. Nå reiser Olav seg fra fanget. Han stabber noen skritt frem. Så snur han seg og ser på Nora som smiler til han. Nora blir sittende helt rolig. Olav kommer bort til meg og setter seg på huk. Han putter hendene nedi og begynner å røre. Han tar en ball og smaker på den. Han tar en til og kaster den. Jeg lager en overrasket mine. Olav ler. Han plukker opp nok en ball, snur seg og stabber tilbake til Nora, hvor han rigger seg til på fanget hennes med en ball i hånden.
Vi som jobber i barnehagen er en sentral del av lekemiljøet til barna. Vår tilstedeværelse farger og påvirker barna -hver eneste dag. Vi skal fungere som en trygg havn og ladestasjon, som et fang de kan søke tilbake til når de trenger trøst, er urolige eller bare litt slitne. Samtidig skal vi skape lekemiljøer som frister barn opp fra fanget for å utforske og leke. Vi er derfor stadig på søken etter å skape møteplasser som frister barna til å bevege seg ut.
Jeg er her for deg
I de helt konkrete møtene, som i fortellingen over, ligger det en bevissthet til hvordan vi møter barnets uttrykk. Vi streber alltid etter å ikke ta for stor plass i samspillet. Vi forsøker å tone oss inn og gjøre justeringer etter hvordan Olav tar imot invitasjonene våre. Vi har myke og rolige bevegelser, få ord, men smil og varme blikk som preger ansiktene våre. Det handler om å nærme seg på barnets premisser, samtidig som vi inviterer til å utforske noe sammen i lekemiljøet. Slik kan man si at mennesker og miljøer spiller på lag.
Vi erfarer at det å jobbe med de yngste barna i stor grad handler om kroppslige møter og kommunikasjon. Det ligger i de små uttrykkene. Et blikk, en liten berøring, et ansiktsuttrykk. Den kroppslige inntoningen må ligge som grunnmur, en inntoning som forteller barnet at «jeg er her for deg».
Det er ettermiddag hos 1-åringene. Fruktmåltidet er over og vi er akkurat ferdig med bleieskiftene. Tralla er ryddet på kjøkkenet, og døra inn til avdelingen har gått opp og igjen flere ganger. Tidligvakta har sluttet for dagen, og et av de trygge fangene har derfor blitt borte. Det er urolig stemning i gruppa. Det er flere barn som vil opp, bæres og være nær. Kanskje et uttrykk for å få hjelp til å få oversikt? De faller ikke til helt til ro i miljøet slik de pleier. Vi begynner å rydde for å se om det gir barna bedre oversikt over rommet, så de kan roe seg rundt materialene som de pleier. Stemningen blir ikke roligere når vi ansatte beveger oss rundt i rommet. Kollegaen min ser på meg og sier: «Jeg tror vi bare må sette oss ned, jeg». «Ja, svarer jeg - og bare være stille.» Vi setter oss på gulvet, i hver vår ende. Jeg ser på kollegaen min som åpner armene og smiler. Mia og Soma dumper ned på fanget hennes. Lukas kryper opp på fanget mitt og legger pannen sin mot min panne og tar armene rundt halsen min. Nesten alle barna er innom fangene våres på kort tid. Sakte men sikkert roer stemningen seg. Flyten er tilbake.
Hverdagen i barnehagen kan være hektisk. Praktiske saker gjennomføres, rutinesituasjoner går sin gang og underveis dukker det opp ulike behov hos barna. Så hva velger vi når vi merker uro i barnegruppa? Når overgangene ikke går helt som vi har tenkt, og barna helt tydelig bringer bud om vi må justere oss? I akkurat denne situasjonen hjalp det da vi satte oss ned og roet vårt eget tempo -våre egne kropper. Vi erfarer ofte hvordan de ansatte påvirker stemningen på avdelingen. Er vi psykisk tilstede? Er vi i fysisk bevegelse? Hvor plasserer vi oss for å være tilgjengelige og støttende? Det er til syvende og sist vi som bestemmer mye av innholdet i barnas dag og vi har muligheten til å forme situasjonene slik at de blir til barns beste!
Har det gått bra?
Jeg kommer på seinvakt en mørk januar morgen. Jeg kommer inn i gangen og åpner døren til avdelingen. Lyden av lek treffer meg. Leker som treffer bøtter, duplo-klosser som treffer hverandre, små føtter som løper, sanseflasker som lander på gulvet, latter og babling. Jeg søker kollegaene mine. De sitter, nesten krøllet sammen, i hvert sitt hjørne. De møter barna med blikk og smil og har plassert seg der de ikke er i veien for leken. Jeg plasserer meg ved madrassen vi har på avdelingen. Jeg mimer «har det gått bra?» Jeg blir møtt med et nikk og et smil før blikket til kollegaen min søker oversikt over leken igjen. Den andre kollegaen min observerer flere barn som klatrer i leketorget med de grønne kassene. Hun skyver seg bort for å være i nærheten av barna.
Når vi er tilstede på gulvet og barna går ut for å utforske miljøet erfarer vi at de ofte finner hverandre på veien til eller i de ulike miljøene som tilbys. Vi får se og kjenne på kroppen hvordan et inkluderende, rikt lekemiljø fremmer lek barna imellom og deres relasjoner. Det å dele interessen for noe nytt eller gjenoppdage noe sammen. Etter disse erfaringene har det utviklet seg en holdning om at vi har respekt for relasjoner gjennom å skape gode lekemiljøer på avdelingen.
Ei ku!
Det er tidlig morgen i barnehagen. Jeg har tidligvakt og venter på at barna skal komme. Ettermiddagen i forveien har kollegaen min organisert og strukturert lekemiljøet på avdelingen. Han har plassert flere av bøttene opp-ned midt på gulvet. Jeg tenker ikke mer over det. Første barn kommer. Mia 1år, som ofte liker å sitte på fanget og være nær. Vi vinker til pappa mens hun sitter på armen. Det kommer ingen tårer i dag, men jeg trygger Mia med at vi skal være sammen og at pappa kommer etterpå. Vi står mot avdelingen og jeg kjenner plutselig at hun dytter meg forsiktig og søker blikket mitt for å komme ned. Det var tidlig, tenker jeg. Hun går rett bort til bøttene som står opp-ned og setter seg på huk. Hun løfter den ene bøtten og det er en ball under! Hun ser på meg og går til neste bøtte, ei ku! Sverre, nettopp ankommet, kommer til og observerer. Han ser så vidt på meg før han går bort for å utforske bøttene.
Mias signal om å få komme ned er tydelig. Intensjonen hennes viser seg også ganske raskt, vi forstår hva hun vil. Når vi forsker på samspill mellom barna og materialene bygger vi på det vi erfarer og kunnskapen vi har. I denne prosessen er vi innstilt på å lete etter hva som skaper nysgjerrighet i miljøet. Vi øver oss på å se. Blikkene våre søker etter gode samspill og inkluderende fellesskap. Noen ganger er vi en aktiv del av fellesskapet og er på jakt etter hvordan vi på best mulig måte kan støtte og supplere leken. Andre ganger sitter vi på utsiden og ser inn på barnas utfoldelse og lek. Det som stadig overrasker oss er at møtene barna imellom er så tydelige
Driv og flyt
Å jobbe med psykisk helsefremmende lekemiljøer gir oss driv! Det gir energi å se de små kroppene møtes i meningsfulle fellesskap med hverandre og med oss.
Også tenker vi på hvor meningsfylt det er. Meningsfylt å se barna rable i et mangfold av materialer og lune hjørner på avdelingen. Når det er flyt rundt oss. Samtidig er dette et krevende arbeid, og et stort ansvar å bære. Som en psykisk helsefremmende barnehage jobber vi ut fra et rettighetsperspektiv. Det å jobbe med barns rettigheter har gitt mange a-ha opplevelser. Vi som arbeidstakere er beskyttet av arbeidsmiljøloven, helse, miljø og sikkerhet, fagforbund og lignende. Men hva med barnas rettigheter? De er også beskyttet av lover og regler men dem er det vi som skal forvalte. Maktbalansen mellom voksen og barn kan være så ufattelig skjev. Denne maktbalansen ansvarliggjør oss. Derfor er det viktig for oss å jobbe mot et likeverdig fellesskap. Et fellesskap som gir barna muligheter til å påvirke hverdagen sin i størst mulig grad. Vi opplever at arbeidet med lekemiljøet gir oss den muligheten. Muligheten til å skape et fellesskap og en arena hvor de yngste barna er aktører i egen hverdag. Muligheten til hele tiden å være på jakt og søken etter de små kroppenes uttrykk. Muligheten til å lytte til lyden av lek. Muligheten til å møte barna der de er -her og nå. Det blir derfor også nødvendig å reflektere over hvordan vi som ansatte er tilstede med våre kropper og med våre uttrykk i lekemiljøene og i møte med barna.
Del 1 av dette blogginnlegget kan leses her
Lyst til å lese mer om psykisk helsefremmende lekemiljøer?
Sjekk ut den nye boka Barn er budbringere – en veiviser til psykisk helsefremmende barnehager.
