Skal alle bli like nå da?

At vi er særdeles engasjert i barns rett til lek og barnehagenes fysiske lekemiljøer er ingen stor nyhet lenger. Vi har både skrevet og snakket mye om lekemiljøer de siste 3 årene. Etter å ha jobbet systematisk inn i over hundre barnehager har vi gjort oss mange oppdagelser og refleksjoner. Mange av dem har vi delt med dere tidligere. Nå ønsker vi å dele tanker og erfaringer vi i liten grad har løftet og uttalt utad. Tiden er inne for å dele de perspektiver, spørsmål og tilbakemeldinger vi møter påfallende ofte i prosesser med å utvikle inkluderende lekemiljøer. Det er gjentakende spørsmål og utsagn som knytter seg spesielt til materialene vi anbefaler:

«Skal alle ha de grønne kassene nå da?»

«Skal alle rom bli like nå da?»

«Skal alle barnehager bli like nå?»

«Blir det ikke kjedelig for barna å holde på med de kassene?»

«Vi må ikke bli ekstreme»

«Vi må ikke ta helt av heller»

«Det er viktig å ta vare på identiteten vår»

«Vi må ikke miste oss selv»

Kritisk sans er nødvendig. Det er forståelig og naturlig at flere kan få behov for både å stille spørsmål og kanskje forsvare, eller forklare sin eksisterende praksis. Men flere barnehager har ytret bekymring for at de skal miste sin identitet og sitt særpreg ved å gå inn i en endringsprosess knyttet til rom og lekemiljøer. Bekymringen handler ofte om at de skal bli like andre barnehager ved å velge de samme grunnmaterialene vi anbefaler. Som for eksempel de grønne grønnsakskassene. Vi har ofte hørt ansatte si: «Nå skal alle ha de grønne kassene – da vil ikke vi ha det.» Det virker som det oppstår en forestilling om at det kan være negativt å ta i bruk materiell andre bruker – til tross for at erfaringene er svært gode. Det er av gode grunner mange barnehager går til anskaffelse av de grønne kassene. Det er ingen som frykter for barnehagens identitet eller særpreg så lenge det er snakk om lego eller duplo. Å la være å tilby barn lego av frykt for at barnehagene skal bli like er jo ikke engang et tema. Av åpenbare grunner. De grønne kassene kan sammenlignes med lego – de er byggeklosser i et mye større og kroppslig format. Og mulighetene er uendelige fordi de ikke representerer noen fasit på hvordan de skal brukes.

Er det ikke egentlig et paradoks? At man ikke ønsker å bli like? Vår erfaring er at de aller fleste barnehager allerede er like - før vi kommer. Vi kan nesten på forhånd si hva slags inventar, leker, materialer og romlige løsninger barnehagene vi besøker har. Nettopp fordi tradisjon står så sterkt i barnehagen. Etter besøk i over hundre barnehager har vi fått et godt innblikk. Når vi begynner å drøfte hvilke begrunnelser, kunnskap og tanker som ligger bak måten lekemiljøene blir organisert på og ser ut, viser det seg ofte at det er en kombinasjon av tradisjon og tilfeldigheter som styrer dette.

«Slik har vi alltid gjort det.»

«Slik har det alltid vært.»

Det er med slike argumenter lett å bli blind på egen praksis, og miste av syne barns rett til inkluderende og frodige lekemiljøer.

Det er når vi rokker ved den etablerte praksisen at spørsmålet om alle barnehagene «skal bli like nå» dukker opp. Selve utgangspunktet er jo nettopp det motsatte. Intensjonen blir å sette fingeren på at det allerede er slik det er, og at barna som tilbringer kanskje fem år av barndommen sin i barnehagen, ofte må leke i de samme miljøene og med de samme lekene år etter år. Derfor kan dette også oppleves som å treffe et sårt punkt i pedagogikken. Det kan være fristende å sette spørsmål ved hvilken identitet eller særpreg man er så redd for å miste?

Ja til særpreg og identitet, men det må jo først og fremst handle om barnas identitet og barnas uttrykk? At lekemiljøene er bevegelige og fleksible slik at det er rom for at barna kan skape, endre og videreutvikle den leken som gir mening for dem. Slik en del tradisjonelle lekemiljøer fremstår i dag, er det barna som må tilpasse seg og sin lek, og ikke omvendt. At det er lekemiljøene som tilpasser seg barnas behov, ønsker og skaperkraft.

Med hvilket blikk ser vi egentlig? Hva betyr å være like?

Hvem har bestemt hvordan barnehagen skal se ut? Hvordan kunne barnehagen sett ut hvis vi skulle startet på nytt? Uten de tradisjonelle forestillingene det ofte navigeres etter. Og hva menes med identitet og særpreg – hva handler det grunnleggende om? Vi har ikke alle svarene på dette, men vi erfarer at det er sentrale spørsmål å drøfte i barnehagen.

Ved å tilby barn mengder av ulike grunnmaterialer oppstår nye lekemuligheter. Selv om mange av grunnmaterialene er de samme blir ikke lekemiljøene eller rommene like av den grunn - nettopp fordi mulighetene er så mange. Vi sier ofte at fleksible miljøer fordrer fleksible hoder. Fleksible hoder hos de ansatte. Barn er kreative av natur.

Nå ønsker vi å synliggjøre hvor ulikt barna kan gå leker og grunnmateriell i møte på – bare i løpet av én dag. Det er de samme materialene, men lekeinvitasjonene og barnas lekeuttrykk blir likevel ulike. De ansatte i denne barnehagen prioriterer å vedlikeholde lekemiljøene hver dag. Et vesentlig poeng er at barna og de ansatte sammen sorterer og rydder leker og materiell tilbake på nye plasser når leken er ferdig. Slik går de nye lekeinvitasjoner i møte hver gang de skal leke. De ansatte forteller at lekemiljøene aldri har vært mer ulike, varierte og bevegelige enn det de er nå.

Tusen hjertelig takk til Ilebrekke barnehage for at dere gir oss innblikk i lekens verden hos dere!

Morgen:

Formiddag:

Ettermiddag:

Barnas lekeuttrykk, film fra morgen og formiddag:

Inspirasjon